Å bare få røre ved kappen

Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. Mark 5. 25-34

I dag har vi vært en gjeng og bedt for min syke broder i Herren. Han er en stor resurs som har gitt så mye til medmennesker i alle år. Men nå er han nede for telling. En psykisk knekk som har vippen han helt av pinnen. Angsten for at ingen liker han lenger, depresjon og redsel for at hus og hjem ikke skal bli tatt vare på. Hvem skal fikse opp hvis han ikke blir frisk. Det skal ikke mer til enn en løs list i stuen, så får han ikke sove den natten.

Alt startet etter en alvorlig diagnose, en uhelbredelig sykdom. Den gangen samlet vi oss og rundt ham. Det tok en god stund, men så grep Gud inn og helbredet hele mannen. Sykdommen forsvant og legene klødde seg i hodet. Så nå skulle vel alt være bra. Men angsten er ofte nissen på lasset. Det skjer noe med et menneske som får dødsdommen. Gud helbredet, men angsten kom snikende i etterkant.

Så nå står vi rundt ham igjen. Han har selv bedt oss komme. Han tror fremdeles på mirakler og ønsker å ta Gud på alvor.

Jeg vet helt sikkert at han blir fri. For mennesker som trosser angst, depresjon, og slipper all menneskefrykt foran Herrens føtter, de har ikke sin egen stolthet som holder Gud på avstand. De slipper Herren helt innpå seg.

Sykdom rammer oss, og ikke alle blir frisk, selv etter år med bønn. Ingen vet  hvorfor. Men mennesker som min venn har lært meg at vi har ingen ting å tape ved å røre ved Jesu kappe.
Og jeg tror ikke det er noen ulempe.