Å tro på Gud er som å puste.

Noen slutter å tro på Gud når barn dør, når det skjer katastrofer, når alt går til helvete. Likevel sier jeg; troen er som pusten.

Du slutter ikke å puste om noe ikke går slik du vil. Er din vilje større enn det som skjer. Det som skjer det skjer, og livet fortsetter. Ja det kan være vondt å høre, for vi vil helst styre Gud og verdens gang. Hvertfall ønsker vi det. Men kan vi kontrollere alt det som skjer?

Pusten er det som holder oss i livet. Ingen kan overleve uten. Vi anklager ikke pusten og vårt åndedrett for det som skjer. Når tragedien kommer over oss, noe alle vil oppleve, da trekker vi pusten i sukk og smerte, noe annet ville vært unaturlig. Men vi kritiserer ikke vårt åndedrett. Vi må puste for å overleve, å overleve er svaret på alt når tragedien inntreffer.

Gud er pusten. Gud er åndedrettet. Gud er selve livet vi lever. Vi kan ikke eksistere uten skaperen, skaperkraften, livgiveren. Det blir selvmotsigende å kritisere og fordømme det som er redningen på overlevelsen. Men vi ser det kanskje ikke. Vi tenker Gud er noe utenfor livet, noe vi kan ta, kritisere og tilslutt forlate. Men da forlater vi selve eksistensen. Det som gir liv kan ikke forlates, for da står vi igjen med døden. Pusten, ånden er det vi må ha for å overleve livet. Sorgen og smerten kan bare overvinnes med luft som fyller lungene med livgivende kraft til å takle neste steg. Gud er luften og livet. Gud er alt i alle.

Gud blåste livspust i nesen på mennesket, og de ble en levende skapning. 1.Mos. 2,7