Allehelgensdag

På vei til London, til mitt elskede Britannia. Et land så har så mye historie og tradisjoner. Og det på selveste All Souls’ Day, eller Allehelgensdag, vår minnedag for de døde. Minnemarkeringer for de døde, er blant de eldste kristne skikkene. I oldkirken var det først og fremst martyrene, de som ble drept for sin kristentro, som ble minnet. I dag minnes vi gjerne de nærmeste som har gått foran oss. I dag kommer nok minnene om min kjære jordiske far til å være på netthinnen. Vi har mange mennesker å være takknemlig for, som vi kan takke Gud for i dag.

Dette er verdens kirken. Felleskapet som strekker seg fra apostlene og frem til oss i dag. Det er et usynlig bånd mellom oss. Ett bånd som gjør kirken slitesterk og troverdig. De gikk foran og holdt troen levende, til vi fikk overta stafettpinnen. Det er ikke sikkert alle vet hvorfor vi i kirken har en alterring som er formet som en halvsirkel. Den halve delen vi ser, er for oss som befinner seg i kirken. Den andre «usynlige» halvdelen er for de som har gått videre. Så når vi går til nattverd er vi sammen levende og døde i et felleskap med Jesus.

Hebr. 12. 1-3
Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.