Ambivalent tro

I dag er jeg litt privat. Og kanskje noen kan få trøst i å kjenne seg igjen i dette.

Jeg ser på meg selv som en kontemplativ pilegrim. En vandrer i troens indre. Jeg er veldig glad i å utforske mine og andres tanker, og forsøker å lære meg hvordan og hvorfor vi tenker som vi gjør. Både psykologisk, men også religiøst. Jeg finner det så fascinerende å gå inn i andres trossystemer at jeg nesten begynner å tro på det selv. Og i neste omgang blir jeg overbevist av noe annet. Noen ganger lurer jeg på om jeg lider av religiøst schizofreni.

Jeg kan ikke settes i bås. Til frustrasjon for andre og ofte meg selv. Kanskje jeg er en anabaptistisk ortodoks pinse haugianer som rister på hodet av liturgi på mandag, og korser meg til gamle katolske bønner på tirsdag. Og er en tydelig kristen universalist på onsdag, som kjenner på redselen av å trø feil på torsdag. Noen ganger hadde det vært enklest hvis jeg kunne slått meg til ro med en bestemt konfesjon.

Dette henger nok sammen med at jeg er et følelsesmenneske, og tar avgjørelser med hjertet. Jeg er lite logisk anlagt, så fornuft kommer i andre og tredje rekke. Vi som lar oss styre mest av følelser kan ofte bli sett på som litt naive, og det tror jeg nok kan stemme. Jeg stoler på folk og det de sier, og tenker fort at alt blir sagt i beste mening. Jeg har havnet i en del dumme situasjoner pga det.

Men det finnes jo fordeler med det. Jeg klarer å sette meg inn i andres tanker og meninger uten å avvise dem. Jeg kan gå dypere inn i sjelslivet til folk, og jeg har ingen baktanker. Jeg ønsker alt og alle bare godt og fordømmer ingen. Bruker jeg fornuften kan jeg en liten stund tenke hva som er rett og galt teologisk, men hjertet vinner alltid. Det er en vanskelig konflikt. Det er ikke lett å tenke en ting og mene noe annet når magefølelsen er sterkest.

Jeg er en halvstudert kjeltring i teologi, men måtte tilslutt resignere. Legge alt som hadde med dette på hyllen, og etter 10 års arbeid i kirken ble det for mye. Forkynnelse ble umulig, kristne diskusjoner ble umulig. Jeg klarte ikke finne noe standpunkt, og kunne ikke gi folk et konkret svar når det var snakk om hva som er rett og galt i Bibelen.

Nå etter mange år ble denne bloggen en ny plattform for meg. Jeg har våget meg utpå igjen med fordypning i teologi og trosspørsmål. Kanskje vil noen finne motstridende innlegg her. Men dette er min «indre vandring» og mitt kristenliv. Til glede og frustrasjon. Det viktigste for meg er å ikke slå fast noe standpunkt. Jeg kommer ikke til å predike «sånn er det» Jeg er fremdeles åpen, og innser at det hele handler om å tro og håpe. Men det viktigste for meg er å møte andre med kjærlighet, slik Jesus møter oss med kjærlighet. Og det skal jeg forsøke med denne bloggen.