Anonyme syndere

I rusomsorgen har jeg møtt mange mennesker som har levd på den mørke siden i verden. Mennesker som gjennom lang tid har utsatt seg selv for en avhengighet som var så destruerende for livet at de tilslutt måtte kapitulere og søkte profesjonell hjelp.

Når man kommer ut av rushelvetet og inn i ordnede former, som daglige gjøremål, rutiner o.l så vil livet sakte men sikkert komme tilbake. Selv om mye fremdeles er vanskelig, vil en likevel få oppleve små gleder og oppdage fred og ro igjen. Flere rusavhengige velger gjerne å slutte seg til AA (Anonyme alkoholikere.) Dette er fellesskap der man finner likesinnede. Hei mitt navn er NN og jeg er alkoholiker… Det er godt med sånne felleskap. Det å være sammen med folk som har vært igjennom det samme. Et sted hvor man kan finne trøst, forståelse og åpenhet. Ikke alle klarer seg, og en del faller ut på kjøret igjen. Dette oppleves som et ekstra stort nederlag. Her hadde man kommet seg inn i et trygt fellesskap, lovet seg selv og andre at nå var livet på rett kjøl. Så var det kanskje bare den ene ølen, og en til. Tilslutt blir rusen så stor at man mister gangsyn, og samvittigheten svekkes.

Slik er det i en troendes sitt liv og. Det er mange likhetstrekk. Vi levde kanskje et liv uten Gud. Synden hadde fått godt tak om oss, og vi famlet i blinde, i et mørke som tok fra oss gangsyn. Så finner vi Jesus som strekker sine kjærlige armer mot oss. Vi må tilslutt kapitulere og søke inn i et fellesskap med likesinnede. Hei mitt navn er NN og jeg er en synder. Her er det det samme. Vi finner trøst og glede i å dele felles skjebne. Men ingen av oss klarer dette over tid. Vi holder blikket på Jesus, og ønsker å bli lik han, likevel faller vi utfor og synder. Dette kan også oppleves som et nederlag. Det var kanskje bare den ene synden, og en til. Tilslutt blir likegyldigheten så stor at man mister gangsyn, og samvittigheten svekkes.

Sånn er livet for alle. Alkoholikere, syndere, rike og fattige. Det som kanskje er den største faren i dette som kalles livet, er at vi ikke tar kontakt med noen når skammen, redselen og ensomheten tar oss. Det kan være kjempefarlig både for de som ruser seg på stoff og de som ruser seg på synd. Når skammen blir sterk nok ender det kanskje med at vi isolerer oss og i verste fall ender med å avslutte livet.

Men det er en forskjell. Vi trenger ikke være anonyme når vi kommer til tro. Åpenhet er gardinene som trekkes fra og slipper inn lys på det som var gjemt i mørke kroker.

Jakob 5.16
Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.
Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.