Be med hele hånden

En prest besøkte en gammel dame som lå på sykehus. Da han nærmet seg sykesengen, så han at hun lå med øynene lukket, samtidig som hun med pekefingeren på den ene hånden rørte ved fingrene på den andre hånden, en av gangen.

Presten ville ikke forstyrre henne, men satte seg ved siden av sengen og ventet til hun var ferdig. Da hun etter en liten stund åpnet øynene, klarte han ikke la være å spørre hva det var hun nettopp hadde gjort.

“Åh” forklarte hun smilende, “jeg ba den bønnen mormoren min lærte meg for mange, mange år siden. Jeg holder høyrehånden slik at tommelen peker mot hjertet mitt. Det minner meg på å be for dem som står meg nær.”

“Så kommer pekefingeren. Når jeg rører ved den, husker jeg å be for dem som peker ut veien for andre – lærere, ledere og foreldre for eksempel.”

“Langfingeren som kommer etterpå, er den største, så da ber jeg for de høytstående som må ta viktige beslutninger.”

“Fingeren som så kommer, er den svakeste – du ser, den kan ikke stå opp på egenhånd. Når jeg rører ved den, blir jeg minnet på å be for alle som er syke, svake og redde – alle dem som trenger støtte.”

“Til slutt kommer lillefingeren, sist og kanskje minst, men likevel viktig for hånden! Og den minner meg på å be for meg selv.”

Så når vi ber med hele hånden vår, er vi klar til å møte morgendagen. Da har vi to valg, vil vi frykte den eller tro på den? Jeg velger å be med hele hånden og støtte det med en kropp full av tro.

Ukjent