Biegutten

Gilbert White var en teolog og en naturalist. Han levde på 1700 tallet og brydde seg vel mest om naturstudiene enn prestetjenesten. Han fant mer andakt gjennom fuglene enn hos menneskene ble det sakt. Han var og kjent for å være en mann som var fornøyd med lite.

I et lite avsnitt, nærmest som en digresjon forteller White om en gutt som tidligere hadde bodd i landsbyen. Gutten som han omtaler som idiot, (The idiot boy) holdt seg borte fra mennesker, og det virket som han ikke forsto deres språk og omgang. Det eneste denne gutten brydde seg om var bier. Bier, veps og til og med humler. Hans eneste glede i livet var å fange disse under skjorten. Han viste ingen frykt for å bli stukket, og holdt dem mellom hendene, fjernet brodden og sugde ut honningen. Birøkterene så på ham som et stort problem, der han hele sommeren løp rundt og «spiste opp» alle biene. Når det ble brygget mjød, pleide han å sitte seg ned å tigge små slurker av det han kalte for «bi-vin»

Om vinteren satt han sløv ved farens ovn i en dvalelignende tilstand. Han forlot aldri ovnskroken. Helt til sommeren igjen kom. Da livnet han til og løp ut på markene. De kalte ham for en «merops apiaster» som er det latinske navnet på den fargerike fuglen «bieter».

White beskriver gutten som tynn og blek, og han viste ingen form for fornuft annet enn denne uvanlige interessen for bier.

Denne korte beretningen til White blir avsluttet med: « Da han var blitt ungdom, ble han flyttet herfra til en fjerntliggende landsby, der døde han før han ble en mann»

I forordet til til boken om Whites skildringer skriver Knut Hagberg at det fine i Gilbert Whites historie om gutten er at det overhode ikke finnes tendenser til medlidenhet for gutten, for medlidenhet forutsetter ofte en følelse av overlegenhet.

Dette er en merkelig liten historie jeg har båret med meg en stund. Hva kan den fortelle oss? Det er en konsentrert liten historie om de «andre» de som finner mening i den enkleste glede og hvor fattig livet blir hvis den går tapt. Og hvordan vi definerer innenfor og utenfor i våre finjusterte liv, der vi gjerne tilnærmer oss skaperverket gjennom teologi, og vitenskap. Mens denne gutten nærmest gikk i ett med naturen, lydene og smaken.

Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. 1 Kor 1, 27-29