Brevskrivning

Har du noen gang fått et brev? Da er du kanskje født i forrige årtusen?

I dag er brevskriving nesten forhistorisk. Det er ikke noe behov for å bruke tid og krefter på sånn lenger. I dag har vi mail, SMS, chat og enda enklere; snap. Ordene blir mindre og mindre. Nå er det øyeblikket som gjelder. Her og nå. 

Men jeg savner det. Savner å få brev og skrive brev. Det begynner å bli mange år siden nå. Men jeg skrev mye. Og fikk mye brev. Og de fleste har jeg tatt vare på.

Enda kan jeg kjenne den gleden over å se en konvolutt i postkassen med navnet mitt på. Stikke kniven forsiktig inn i toppen og skjære opp konvolutten. Løfte opp arket, brette opp og se håndskriften til en nær venn eller kjæreste. Håndskriften er noe personlig og ekte. Noen bokstaver var litt utydelige, og det gjorde opplevelsen enda mer nær. Allerede ved første linje kunne jeg se hvem som var forfatter. Ingen andre enn henne skrev «Kjære» på den måten.

Så begynte fortellingen. Fire sider håndskrevet hverdagshistorie, drømmer og lengsel. Humor, tøys og tull. Kanskje en sørgelig beskjed. Men alt nøye gjennomtenkt og utfyllende. Forfatteren hadde satt seg ned og tenkt igjennom hva han eller henne ville formidle. Og tenkt på meg. Og slik var det for meg og. Når jeg satt der med pennen i hånden. Da ble jeg fokusert og konsentrerte meg over den som skulle lese ordene jeg fikk ned på papiret. Brevskriving er personlig og styrker vennskapet. 

Tenk så fantastisk det er, å sette av tid til venner på denne måten. Tenk hvor utrolig det er å vite at noen har viet tiden sin fult og helt på deg, mens de fortalte om sine små og store gleder og sorger. 

Har vi mistet noe verdifullt og omsorgsfullt på veien til lynraske snap? Er de raske øyeblikkene med på å viske vekk noe viktig mellom oss mennesker? Brevskriving er meditativt og gjennomtenkt omsorg for våre venner og kjære. Det gir tid til refleksjon og bønn til dem vi skriver til og til dem vi får brev av.

Skal vi kanskje gi brevet en ny sjanse?