Brødskive med brunost tro

Jeg har lyst å slå et slag for normaliteten. Det hverdagslige, det vanlige. Jeg har alltid satt pris på det som går av seg selv, selv om nye ting, såkalte avvik fra normalen kan være spennende. En ferie, nye bekjentskap en ny smak. Det er selvsagt viktig med forandring sånn at vi drives fremover som mennesker. Det er jo alltid de som tenker ut av boksen som får verden fram. Men det er ikke sånne ting jeg tenker på. Det er det trygge, varme og faste jeg mener.

Og sånn tenker jeg og om kristendommen. Jeg elsker den normale vanlige kristentroen. Den som bare er der. For meg er det vanskelig å definere meg som en som tror, fordi det er en del av livet mitt. «Jeg er» blir på en måte min trosbekjennelse. Jeg har alltid hatt troen på innsiden, og har nok vært heldig sånn. Noen snakker om store omvendelser der de forteller om før og etter. Jeg har ikke vokst opp i noen typisk kristen familie, men har likevel alltid trodd.

Jesus har jeg aldri tvilt på, men jeg har mer enn en gang møtt kristne jeg har undret meg over. Og jeg har vel ofte følt det lettere å snakke med ikke kristne. De har på en måte snakket samme språket som meg. Det normale og hverdagslige språket. Jeg vet dette kan høres veldig generaliserende ut, men jeg har ofte følt at noen kristne spiller skuespill. Talere som forandrer dialekt og tonefall på talerstolen. Kristne som virker forknytt og usikker i møte med oss som liker «denne verdens liv».

Som oftes er det kristne i de mer karismatiske miljøene jeg opplever sånn. Ikke alle selvsagt. Det virker som mange lett lar seg lede av trender innen kristentroen. Ja det er moter der og. Det som er inn en stund blir ofte ut senere, og da er det ikke få ganger folk har psykiske problemer med på lasset.

Det blir så intenst, og lovisk i sånne sammenhenger. Nesten diktatorisk. Ledere er redd de ikke klarer å temme flokken sin, og kristne blir mistenkelige ovenfor sine brødre og søstre som ikke mener det samme. Dette er noe som har gjentatt seg i historien. Jeg husker Livets ord tiden og alt det som kom i kjølvannet der. Mange hadde ikke dype nok røtter i troen sin og vendte ikke bare menigheten ryggen, men også Gud.

Det er derfor interessant å følge med på den nye nåde bevegelsen som dukker opp flere steder. Mange av disse er tidligere skadeskutte karismatikere. Derfor var jeg skeptisk i begynnelsen. Det er ofte de samme folkene som hiver seg på nye bølger. Men når jeg går i dybden av nådebevegelsen ser jeg spor jeg kjenner igjen i mitt eget liv. Det er jo stort sett dette jeg har trodd på hele livet. Det fremstilles som noe nytt av skeptikere, men det er det jo ikke.

Det jeg håper med nådebevegelsen er at folk finner roen og troen på innsiden. Der den alltid har vært. Troen er ikke noe vi må strekke oss etter, men hvile i. Og jeg håper mange flere kan normalisere det. La det bli «brødskive med brunost tirsdag klokken åtte tro». Vi har fått nok av støy, og trylleshow med Den hellige ånd.

Dette er selvsagt min mening, og folk må finne sin måte å tro på. Men la oss advare mot religiøs kristendom som farer med jag og kav og gir folk dårlig samvittighet. Det står ikke at av lov og gjerninger er dere frest, men:
av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. Ef 2,8-10