Det er fullført

Jeg har hatt en såkalt «soloppgang» tro, som vil si at troen har modnet naturlig. Jeg har ingen før og etter opplevelse. Og jeg kan ikke forklare hvorfor jeg tror. Jeg er ikke oppvokst i et typisk kristent hjem, men likevel har jeg hele livet tenkt at å tro på Jesus var riktig for meg. Jesus har alltid vært der. Det har og gjort at jeg ikke har en radikal opplevelse, og som noen andre har et «gammelt» liv de føler de må ta avstand fra. For meg er hele livet mitt slik Gud skapte det.

Flere jeg kjenner har opplevd tøffe ting i livet, og levd et liv de angrer på. Smerte og sorg ble til glede og redning da de møtte Jesus. Mange har en dato, og kanskje et klokkeslett, og kan definere livet før og etter. For dem er frelsen og veien inn til frelsen definert som en praktisk handling. Du må angre, bekjenne og døpes.

Så er det de som har opplevd det siste, men som gjennom en streng og nådeløs forkynnelse og menighet, opplevde at Gud ble en dommer og en far man skulle frykte. Mange har levd sitt kristenliv i menigheter der opplevelser ble et gjennomgående tema. Manifestasjoner og krav tok tilslutt «livet» av troen. Det virker som om bekreftelsene fra et likesinnet felleskap er viktig. Selv om mange snakker om at troen på Jesus må komme innenfra, så er bekreftelsene fra det ytre vel så viktig. Mange har sår og traumatiske opplevelser fra kristne menigheter og fellesskap.

Å bli kristen kan for noen føles komplisert. Og jeg undrer meg mange ganger på om vi i det hele tatt kan kalle oss kristne, når jeg ser hvilke krav som settes. Jeg vet om flere som sikkert tviler på min tro. Og de samme har en lang oppskrift på hvordan man blir “helt frelst”.

Min erfaring er at det ikke er noen oppskrift på dette. Det er helt individuelt. Noen, som meg har alltid tenkt at vi var kristen. Jeg har aldri følt noe form for frelsesvisshet. Andre trenger den vissheten. Noen ber en stille bønn og tar i mot Jesus, og andre igjen må utføre en ytre handling for å få fred.

Til kvinnen som vasket Jesu føtter sa Jesus: “Din tro har frelst deg! Gå bort med fred! Frelsen fikk hun uten å ha sagt et eneste ord.” Det finnes vers i Bibelen, som oppfordrer til en aktiv handling. Men det finnes og vers som viser motsatt. Begge er rett, men ingen kan fortelle andre hvordan de skal følge Jesus. Det finnes ikke noen fasit.

Dagens vers på bibel.no står det: “Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst”  Rom 10,13-17

Jeg har møtt mennesker som er så psykisk syke at de ikke kan ta et bevist valg. De forstår ikke det som blir fortalt dem. Kan de bekjenne med sin munn? Jeg vet om psykisk utviklingshemmede som er mentalt borte. I våre øyne forstår de ingenting. Kan de bekjenne med sin munn?
Jeg vet om mennesker som har trodd, men som gjennom andre kristne har blitt så ødelagt at de ikke lenger kan tro på en god Gud. Skal de dømmes fordi andre kristne frarøvet de troen?

Jesus sa at alle må bli som barn, og at gudsriket tilhører de små. Det står og at de fattige i ånden tilhører Gud. Det kan nesten virke som det er en egen billett for disse? Hvor går alders grensen, eller den mentale grensen før vi aktivt må handle selv?

I Markus 10, 17 ff står det en interessant fortelling. Her innser den rike mannen at han ikke kan bli frelst, fordi han er rik, og ikke kommer gjennom det trange “nåløyet”. Peter forundrer seg. “Hvem kan da bli frelst?” Og Jesus sier at for mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig. Det er mange som føler det slik som den rike mannen. Eller de er rett og slett ikke i stand til å forstå. Er ikke de i følge denne historien i Herrens hender? Ingenting er umulig for Gud. Det er ikke vår oppgave å bestemme.

Ordet frelse, kommer av det greske ordet sozo som kan ha flere betydninger: befri eller beskytte, helbrede, bevare, redde, gjøre frisk, eller gjenopprette. Gud er større enn vi tror. Det var Jesus som frelste oss. «Det er fullbrakt!” sa han når han åndet ut på korset. Vår oppgave er å se at vi er gjenopprettet til den Gud ville vi skulle være. «For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjer­nin­ger, for at ikke noen skul­le rose seg.» Ef. 2.8-9