Det grønne skiftet

Jeg har en følelse av at «det grønne skiftet» kanskje kommer raskere enn vi tror. Kanskje det kastes over oss naturlig. Når det skjer vet jeg ikke. Om det er gjennom alle tiltakene mot det smittefarlige viruset er ikke godt å si. Men jeg vet at vi mennesker handler fortere når vi bekymrer oss. Det er sårbart å være menneske, og når vi aner fare, da handler vi  fort.

Når det kommer til nestekjærlighet er vi kanskje litt treg. Frykt derimot spenner alle muskler klar for flukt. Og frykten inkluderer gjerne våre nærmeste. Barna våre er de vi tenker først på. De vil vi redde for en hver pris. Og det viser at vi er skapt i Guds bilde. Tror vi på Gud som vår Far, blir alle mennesker våre søsken. Det betyr at vi har felles interesser over hele verden. Jorden er vår plass. 

Selv om søsken er ulike, og ofte uenig så er man ikke likegyldig til hverandre. Når en lider, så lider alle. Vi skyver ikke våre egne problemer over til andre land og skylder på dem. Vi elsker vår neste som oss selv.

Det grønne skiftet er kanskje et god plass å gjøre ord til handling. 

Før vi skal skape noe nytt må vi rydde. Og i dag er dette blitt ganske godt innarbeidet hos oss i Norge. I dag så jeg på nyhetene at India har begynt å ta tak. De ser konsekvensene med alt søppelet som flyter. Nå vil de unge rydde opp.

Vår generasjon har ansvaret for å holde orden og rydde i vår tid. Og gi verden videre i bedre stand til neste generasjon. 

Jeg har troen! Vi som kjenner på søskenkjærlighet gjennom en felles Far, må gå foran som gode eksempler. Goodwill og ansvarsfølelse viser at kristne er til å stole på. Det skaper ikke bare et «grønt skifte» men også stor Tro.