Elsker du deg selv?

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Matt 22, 37-40

Vi lever i et veldig selvrealiserende og individuelt samfunn som er opptatt av den sterkes rett. Vi elsker oss selv, og digger å ta selfier. Selv har jeg flere ganger holdt på å kollidere med unge jenter som står og beundrer seg selv rundt en sving. Jeg synes det er bra at folk har begynt å tenke på seg selv igjen. Når jeg vokste opp var det motsatt. Mange var så selvoppofrende at de aldri tenkte på seg selv. Dette var en kristen dyd. Man skulle avta og ikke hevde seg selv. Omsorgen for andre måtte komme først. Mange av disse var selvsagt stille og forsiktige damer som lydig gjorde sine daglige plikter uten å lage noe støy ut av det.

En av disse damene møtte jeg på et bedehus for 30 år siden. Jeg hadde en apell, der verset var fra Sefanja. 3,17 «Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd» Etterpå kom hun gråtende bort til meg og takket. Hun fortalte at hun hadde gått på bedehuset hele sitt liv, men aldri hørt at Gud kunne fryde seg over henne.

Det var den gang. Mye har endret seg. Janteloven har kanskje endelig blitt begravet. I dag er i hvert fall unge mye flinkere til å ta kontrollen over eget liv.

Men hvordan definerer vi kjærligheten mellom mennesker og oss selv? Vi har et fattig språk her i Norge. I Bibelen defineres kjærligheten bl.a. i Eros og Agape. Eros er en av kjærlighetsgudene i antikken og blir ofte forbundet med den erotiske kjærlighet. Men vi kan definere den som noe mer romslig. Eros er den lengtende kjærlighet. Den tiltrekkende og forelskende kjærlighet som sier kom til meg. Det trenger ikke være noe stygt og urent med den. Men det er en kjærlighet som definerer oss selv i sentrum. Der kan vi gjerne finne dagens unge, selvrealiserende som tenker seg selv opp, men også de jeg møtte før, som gjerne tenker seg ned og ser på seg selv som mindreverdige.

Agape skiller seg fra eros ved at den ikke søker den andre for å tilfredstille egne behov. Men erkjenner den andres verdi som person. Jesus viste oss mennesker sin ofrende kjærlighet på korset. Dette er agape. Som en mor elsker sitt barn. Hun er villig å gå døden for det. Hun vil heller lide selv enn å se sitt barn lide. Men selv denne kjærligheten blir ikke fullt og helt uselvisk før hun er villig til å gi sitt liv for hvilket som helst barn. En slik kjærlighet er ikke “naturlig”. Den blir bare mulig når vår agape er blitt tatt opp i Guds egen agape, eller når vi begynner å elske i Den hellige ånds regi. Da ser vi også Jesus i vår neste, som er å elske Gud.

Når Jesus snakket om å elske sin neste som seg selv, og vi ser hvor høyt Gud elsker oss, at han selv ga sitt liv for våre synder og våre mørke tanker, forstår vi at vi uten skyldfølelse og egoisme kan elske oss selv som unike skapninger og elske våre medmennesker ubetinget.

Når vi forstår hvor høyt Gud har elsket oss, kan vi også elske oss selv som vakre mennesker. Vi behøver ikke analysere oss selv og regne opp våre positive og negative sider. Kjærligheten blir da verken narsissistisk eller destruktiv.

“Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner,” Joh 15,9

Inspirert av: Wilfrid Stinissen “störst av allt är kärleken”