En pilegrim

Jeg har kalt meg kristen så lenge jeg kan huske. Helt fra jeg var ungdom har jeg latt meg fasinere av troen, Bibelen og vår Herre. Da jeg ble litt eldre gikk jeg på bibelskole og senere utdannet jeg meg til menighetsarbeider i Den Norske Kirke, og jobbet mange år i samme kirke. Tvilt har jeg nok gjort mange ganger, men ikke så mye på Gud. Mest på meg selv, og ikke minst andre kristne. Teoretisk har jeg alltid ment at Guds ord er ufeilbarlig, og har kjempet i mange diskusjoner. Men i praksis har det alltid vært en konflikt. Det levde liv stemmer ikke alltid med Guds ord. Dette ble verre og verre med årene. Det er så mange meninger og så mange menigheter. Noen tar det ene for sannhet og andre noe annet. Det har vært tøft mange ganger. Tilslutt fikk jeg nok av alt og sluttet i kirken. Jeg klarte ikke stå for alt jeg selv sa.
 
De siste årene har jeg plukket frem en gammel interesse igjen. Den Keltiske kristentroen. Denne interessen kom nok tidlig inn i livet mitt siden jeg alltid har hatt en fasinasjon av Storbritania. Det meste av musikken jeg hører på kommer derfra, og filmene. Men historien og de lange tradisjonene er nok det jeg setter mest pris på. I en periode i livet mitt gikk jeg inn i en dyp depresjon, og slet mye med angst. Da fikk jeg en bok om Keltiske bønner. Dette ble en døråpner for meg. Den enkle og naturlige måten å tro på Gud. Han er rundt oss i alt sitt skaperverk om vi vil eller ikke. Det er ikke noe krav, ingen jag, bare stillhet. Jeg kunne gå i skogen og høre lydene og vite at her er Gud. Han har skapt alt. Verden ble min katedral. Jeg har i de siste årene hatt en lengsel etter et monastisk og kontemplativ liv. Stillheten og de faste rammene betyr mer og mer. Dette hadde jeg ikke trodd for noen år siden da jeg mente kristenlivet skulle være fritt, og tenkte at alt som har med liturgi og faste bønner bandt Gud, og gjorde kristendommen til noe religiøst.  Nå ser jeg at jeg er for lite strukturert til å tjene Gud, og trenger rammene. For noen vil nok et slikt liv bli for firkantet, men vi er så mange lemmer på Kristi kropp, at forskjelligheten er velsignelse.
Den keltiske spiritualiteten oppsto lenge før den katolske kirke satt sine bein på britisk jord, og er mye nærmere urkirken. Der var mennesker fri til å tjene og lede om de var kvinner eller menn. Likestillingen forsvant etter at kirkens makt kom på banen med den katolske kirke. Kelterene var mye mer opptatt av skaperverket og alt levende enn mange kristne er i dag. Det var kelterne som kom med kristendommen først i Norge, og vi har mye å takke de for.
I dag vil jeg kalle meg en pilegrim. Fra å gå fra en hjemløs tilstand i mange år har jeg nå funnet en form for felleskap igjen. Gjennom kristne fra urkirken og frem til i dag. Jeg er ikke redd for å vandre i historien og plukke med elementer fra alle kirkesamfunn som er basert på at Jesus er Herre og lever i dag. Døden, frelsen og oppstandelsen. Som pilegrim vandrer vi hele tiden på veien mot frelse. Det er mange grøfter og stien er smal. Men det er godt å ha noen faste holdepunkt underveis. Guds ord, bønnen og felleskapet. Og nå er det godt å møte Gud til faste tider. Prioritere møtene med Ham.
Denne bloggen blir som en pilegrims logg. Håper andre vil sette pris på å ta del i min indre reise, som og er alle som vil nå målet sin reise. Hver mandag legger jeg ut ukens ord, som jeg vil be og meditere over. Å jobbe med frelsen er en viktig del av pilegrimsvandringen. Jeg legger ut bønner, tanker, betraktinger, opplevelser og andakter. Håper jeg ser deg underveis.