Engstelige ledere

Ingen av forfatterne i Det nye testamente skriver så tydelig om frykt og kjærlighet som Johannes: “I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden.” 1. Joh. 4:17

Mens kjærlighet føder medfølelse – føder redsel frykt. Ingenting har bidratt mer til historiens tragedier enn det faktum at engstelige mennesker er blitt utnevnt til ledere. Dette gjelder politisk, religiøst, innen næringsliv og kultur eller andre områder. Slike ledere blir maktspillere, siden makt er verktøyet de bruker til å skyve bort sin egen frykt bak en maske av myndighet. Det er en regel, ikke et unntak, at de mest selvsikre lederne er de mest engstelige.

Mens kjærlighet alltid forsvarer den andres frihet til å være annerledes, har frykt en iboende mistillit til de andre. Maktens egenskaper er derfor å ekskludere og eliminere alle forskjeller. Den belønner lojalitet og straffer ulikhet. Den er ikke i stand til selvkritikk, og oppfatter enhver form for kritikk som opposisjon. Den har alltid et klart svar og tillater ingen forbindelse uten forbehold.
Mens kjærlighet betrakter verden “som den er”, kan makten bare se verden gjennom ideologiens grunnprisme. Makt er derfor ikke i stand til å innlemme vekslende synspunkter.

Kanskje er makt aldri mer ødeleggende enn i religiøse miljøer, siden den da later til å eie sitt mandat fra Gud. Men all makt som handler i Guds navn er en motsetning. Ingen er så tydelige som Johannes i at kjærligheten ikke er et kjennetegn ved Gud, men selve Guds væren: “Gud er kjærlighet.” 1. Johannes 4:16

Fordi perfekt kjærlighet utelukker frykt, er det utenkelig at Gud bruker enhver form for makt i for å realisere og vise Guds rike. Kjærlighet er alltid lavmælt, aldri høylydt (“Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene.”, Matt 12,19 Det endelige uttrykket for denne urimeligheten – absurditet, som noen vil si – er korset. Den allmektige Gud tyr ikke til “makt” annet enn kjærlighet, som per definisjon ikke kan utøve makt, ikke kan utelukke eller eliminere – da ville det ikke være kjærlighet.

Den eneste formen for ekskludering som derfor kan tenkes i kirken, er utelukkelsen av selve muligheten for eksklusjon, det vil si slik at det betyr en avstand fra hverandre.

Peter Halldorf.