Enig menig

Jeg har en medfødt sykdom som kalles logofil. Jeg klarer ikke høre et ord eller en setning uten å måtte vri og vende på den. Dette er nok nedarvet fra min far som kunne tulle med ord dagen lang. Og i min familie kan en setning rundt middagsbordet ende opp med nye ord og setninger som får fruen i huset til å bli sprø. For meg er dette en lek som sitter i ryggmargen, og jeg klarer ikke legge det vekk.

Derfor ble det ekstra morsomt da jeg en dag skulle ned i et menighetssenter og første bokstav hadde falt ned. Om dette var et profetisk budskap fra høyere makter eller ironi fra nattens storm er ikke sikkert. Men det ga meg en del å tenke på.

Samme ble det da jeg så denne overskriften: Ung pastor i eldre meninghet
Om MENINGheten i Betel Lofoten har forstått noe mer enn oss andre skal være usagt.

Men mange opplever det sikkert sånn, at i menigheten er det nødvendig å ha de rette meninger. Og de aktive, må være enige. Heldigvis er det ikke sånn. Jeg setter stadig større pris på mangfoldet i Kirken.

Om vi ikke skal møte hverandre i enigheten her på jorden, så kan vi i hvert fall se frem til evigheten på den nye jord.