Evangelister kan ergre meg

Det er rart hvordan vi som kristne kan forkynne og undervise fra Bibelen om liv og lære og etterpå glemme alt selv. Jeg har vært veldig glad i å snakke om nådegaver og lemmenes plass på legemet i mange sammenhenger. Jeg har undervist om hvor viktig det er å akseptere ulikheter i den kristne kirke. Det står jo tydelig skrevet at noen er kalt til å være lærere og noen til evangelister osv. Men like fort har jeg selv gang på gang kritisert og reagert negativt på de som er frontkjempere, evangelistene. Noen av de taler et språk jeg ikke forstår eller liker. De er direkte, avslørende og går rett i strupen. Da reiser jeg bust. Jeg går rett i strupen på de, og kritiserer dem for å ikke ta hensyn til følelser, psykologi og pedagogikk. Ja, jeg har mer enn en gang ristet på hodet av evangelister. Hvorfor? Jo fordi jeg ikke er kalt til evangelist. Jeg har en helt annen gave.

Og dette vet jeg godt. Dette har jeg tatt opp i mange sammenhenger. Og jeg ser så godt når andre ikke aksepterer hverandres forskjeller. Men jeg ser ikke min egen. Stadig vekk kommer jeg i konflikter med disse.

Så denne gangen går all kritikk til meg. Og kanskje noen kjenner seg igjen? En evangelist ville sikkert sakt: “omvend deg, synder, du skal ikke dømme andre” Mens jeg da sier det med en litt mer forsiktig innestemme.

Alt dette gjør jo og at jeg/vi kanskje forholder oss til de som snakker samme språk som oss. Det meste av kristen litteratur jeg fordøyer omhandler stoff jeg kan kjenne meg igjen i, og som jeg føler meg trygg i.

Vi kan lett bli litt ensporet som kristne. Vi dyrker det vi liker, og kritiserer det vi ikke liker. Selv kan jeg merke at noen ord i Bibelen blir for vanskelig å ta inn. Og jeg må da lete i grunntekster og historie for å finne svar, som kanskje bortforklarer dette. Og det tror jeg nok de med andre nådegaver enn meg og vil gjøre. Andre vektlegger helt andre ting, og vi ender opp med å bli motsetninger til hverandre, som igjen gjør oss til hverandres kjettere og vranglærere.

Om vi noen gang blir enige vet jeg ikke. Jeg kommer i hvert fall til å falle i denne grøften igjen og igjen. Men å gjøre hverandre bevisst på dette er nyttig og viktig. Vi er ikke hverandres fiender, men våres ulikheter som jobber med hver våre oppgaver. Et orkester låter ikke bra før de finner kammertonen. Først da blir det harmoni.