Evige arr

Jesus er stått opp, han lever!

En fantastisk historisk hendelse. Jesus tok på seg all verdens synd og sykdom. Men det er en ting som fasinerer meg, når Jesus står opp er alt nytt, han lever igjen men likevel bærer han arr merker. Jeg tror historien om påsken hadde vært ufullstendig uten disse arrene på hendene og føttene. Vi forventer at han som ny skapning ville vært feilfri. En perfekt kropp. Men arrene er en permanent påminnelse om hans dager i menneskelig skikkelse og lidelse på denne jorden.

Fra himmelens perspektiv representerer de arrene den mest forferdelige hendelsen som noen gang har skjedd i universets historie. En historie med fysiske spor. På grunn av påsken kan vi håpe at tårene våre, kampene vi må tåle, følelsesmessig smerte, sorg over tapte venner og kjære – alle disse blir minner som Jesu arr. Arrene går aldri helt bort, men de gjør heller ikke vondt lenger. «Han skal tørke bort hver tåre fra våre øyne,og døden skal ikke være mer,heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21: 4). Vi vil ha en ny start, en påskestart.

Takk, Herre, for at din oppstandelse bringer håp – fra nå og til evigheten.