Fortid, nåtid og fremtid

Denne onsdagen reflekterer jeg over huset mitt. Jeg er heldig å få bo i et hus fra 1912. Når jeg pusset opp deler i høst, og rev meg inn til tømmeret kunne jeg kjenne lukten av over hundre års historie. Noen av veggene hadde ikke sett dagens lys siden de ble bygget. Jeg avdekket lag på lag med gammel tapet og så det brun oransje tømmeret lyse mot meg. Jeg har forsket og funnet alle som har bodd i huset, og fått frem noen av historiene. I gamle aviser har jeg funnet kunngjøringer på dåp, konfirmasjoner, bryllup og dødsfall i dette huset. I en del av huset var også en liten butikk de første årene. Her var det kunder som kom og gikk. Samtaler over disken. Det var sikkert stopping av strømper under det svake lyset sene kveldstimer, barnelatter, gode historier, trang økonomi og sorg. Og masse bønn.

Når jeg tenker på de som er gått ut av tiden, som levde helt vanlige liv her før meg i det samme huset, kjenner jeg på en glede. Det gir ettersmak. I de korte fragmentene som finnes om deres livshistorie, aner jeg noe om deres savn men også deres kjærlighet – ikke minst til de fattige. Både i åndelig og fysisk forstand. Det er noe vi kan kjenne oss igjen i. Jeg kan heller ikke unngå å tenke og ønske at også jeg må etterlate en god atmosfære den dagen jeg pakker ned sakene mine.

Bergprekenen kom til meg, når jeg tenker på det fellesskap vi knyttes sammen om i fortid, nåtid og fremtid. Salige er de fattige i ånden, de som sørger, de ydmyke, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred og de som blir forfulgt. Vi er alle i samme båt. Vi skal alle trøstes, arve jorden, mettes, få barmhjertighet, se Gud og kalles Guds barn. Himmelriket er vårt.
Matt 5, 3-10