Gud, hvorfor har du forlatt meg

Vi går nå inn i fastetiden. Dette er til minne om Jesu 40 dagers faste i ørkenen, og varer fram til påske. Vi følger nå tiden tiden frem til Jesu lidelse og død og oppstandelse. Den viktigste hendelsen for den kristne kirke. Det er i denne tiden vi virkelig får se at Gud ble menneske. Vi er så heldige at vi har en Gud som ble en av oss. Ikke en fjern og følelsesløs hersker som krever umenneskelige krav av oss. Til forskjell fra andre guder, har vår frelser prøvd alt, og vet hvordan det vil si å være menneske.

Når Jesus taler om sin død i Johannes kapittel 12, sier han: “Nå er min sjel fylt av angst”. Tenk en Gud som føler angst. Kan vi ha en mer troverdig frelser.
På korset roper Jesus «min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Dette er et utrykk for en dyp fortvilelse. Redselen og frykten for at Gud ikke lenger er sammen med oss.

I våre sammenhenger sammenligner vi gjerne gode følelser med Guds nærvær, og angst og ensomhet som Guds fravær. Men da begrenser vi Gud, og baserer troen på vårt skiftende og ofte ustabile følelsesliv. Gud har aldri lovet oss et liv uten angst, fortvilelse, smerte og ensomhet. Det er like mye menneskelig som fest og glede. Og det er dette  nå Jesus går igjennom. Livet frem til påske er en tid for refleksjon. En tid å følge Jesus gjennom hans mørkeste tid, og en tid vi og kan lære oss å kjenne på tilliten til Gud selv om vi ikke føler noe.
Livet er livet, og Gud er Gud, og la det være sånn. Det er ikke mer avansert.