Hører vi Guds stemme?

Jeg har skrevet om det før, men det fascinerer meg igjen og igjen. Gud er opp ned, og har en god dose humor. Når han velger sine representanter til sitt arbeid, så kaller han dem som vi mennesker minst venter. Han lar seg ikke imponere av våre tanker om hva som er viktig.

En gang valgte han Amos, en fattig gjeter som sin talsperson, han brukte den hedenske kong Kyros til å gjennomføre sin rettferdige dom, han kalte en ung jente til å føde sin Sønn, han brukte fiskere til å grunnlegge sin kirke.

Henri Nouwen skriver at «Gud nettopp velger det vi minst venter, for å få oss til å se»

Hvem velger vi til å utføre viktig arbeid i dag. De med best CV, autoritet, penger, makt. Eller velger vi de ydmyke, fattige, ikke troende? Kan vi stole på dem? Og lytter vi når mennesker som vi ikke anser som troverdige, eller ikke har autoritet vendt mot vår oppmerksomhet? Likevel kan  visdommen komme fra unge uerfarne eller sekulære. Fra de fattige lyder Guds rop om rettferdighet og fra de som har lidd mye, hører vi ofte ord om barmhjertighet og tilgivelse.

Hvis vi vil høre det Gud vil fortelle oss, er det viktig at disse stemmene blir hørt, også når de tilhører Guds uventede talsmenn. Det er ikke mangel på stemmer i verden, men å kunne høre det vi mest av alt trenger.

Inspirasjon hentet fra Charles Ringma – «Den indre rytmen»