Humanisme

Sannelig sier jeg dere: Den som ikke vil motta Guds rike som et lite barn, vil aldri komme inn i det. – Markus 10:15

På Jesu tid hadde barn liten status. De ble ofte skjøvet til side som annenrangs borgere. Så Jesu ord fikk lytterne oppmerksomhet da han inviterte barn til å komme først. Dette var ikke første gang disiplene hans hadde hørt Jesu lære om dette – og det var ikke siste gang de prøvde å forhindre tilgangen til Jesus. Men Jesus ville ikke ha noe av det. Han nærmet seg mennesker som samfunnet hadde en tendens til å kaste til side.

Noen har dessverre en holdning om å skyve bort mennesker som er forskjellige fra dem. Det er mye som får oss til å finne sammen, men personer som ikke passer inn i våre standarder snur vi oss bort fra. Likevel ser vi ikke den holdningen i det Jesus gjorde. Faktisk løftet Jesus alltid opp de marginaliserte.

For å komme inn i himmelriket, sier Jesus, må vi motta riket med fullstendig avhengighet og tillit – som et barn. Barn er prisgitt sine omsorgspersoner. De kan ikke beskytte seg selv, forsvare seg eller forsørge seg selv. De må stole på og stole på omsorgspersonene sine for alt de trenger.

Gud vil at vi skal se at vi har den samme typen avhengighet av Ham for liv og frelse. Ved å stole på ham og stole på hans kjærlighet og nåde, kan vi motta disse fantastiske gavene og nyte fullt liv for alltid.

Vi er så heldig at vi lever i et humanistisk samfunn som setter mennesket i fokus. Samfunnet bestreber seg på å gi alle rett til å tenke, mene og føle det de selv vil. Humanismen er at mennesket har verdi i seg selv, i kraft av å være menneske. Jeg tror det er en samfunnsmodell som er gjennomsyret av Gud. Problemet med oss  er at vi er så bekymret for at de moralske regler skal forvitre, at vi setter på bremsene som igjen kan føre til begrensning av folks frihet. Selv om vi kanskje ikke liker alt som skjer, tror jeg Gud berører samfunnet gjennom oss mer enn vi er klar over.