Hvordan er en kristen?

Å være kristen, er å være den man er. Vi ser så ofte at folk går inn og ut av et religiøst skuespill. Og mange hevder vi må endre oss når vi blir kristne. Endring tar tid, og endring er noe de fleste ikke vil.

Vi er bare en person. Vi er født som vi er med gode og dårlige sider. Joda, jeg tror på endring til det bedre. Vi har alle noe å jobbe med. Men vi kan ikke forlange at folk skal bli en annen enn de er for å ta i mot Jesus. 

De som ikke tror, tenker kanskje at kristne tror de er bedre mennesker. Kanskje noen kristne også hevder det? Det settes i alle fall store forventninger til troende. Media elsker å spille på det. «Prest fyllekjørte» «Pastor var utro» osv. Det blir liksom litt mer spennende når troende går på trynet. Som om de er laget av noe annet enn alle andre. Et menneske er et menneske om det er kristent, satanist, humanetiker, muslim eller jøde. Men vi liker båssetting, gjør vi ikke?

Troende opplever akkurat det samme som alle andre. Vi har årstider der vi beveger oss fra manglende erfaring til modenhet. Vi går fra kamper til overgivelser, fra uro til fred.

Vi som tror på Jesus har like mange preferanser og ulikheter som alle andre. Og møter troen utifra vår egen erfaring og historie. Dermed blir det umulig å forlange hvordan et annet menneske skal leve som kristen. Og det blir umulig å forklare hvordan en kristen er.

Jeg har hørt kristne ledere snakke om at troen er som en rett linje, der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre. Fra en tilstand til en annen. Og som trøst og oppmuntring for andre som strever i kristen troen og livet generelt vil jeg si at for meg er det ikke sånn. Livet er som en sirkel. Det kommer tider der vi kanskje må starte på nytt. Der vi må lære om igjen. Livet er som en årstid med sommer og sol, høst med stormer og kamper. Vinter med kulde og avstand. Før vi igjen opplever en ny vår. 

Livet er som et paradoks. Mange ting står i spenning til hverandre, og mye går ikke sånn vi hadde regnet med. Gode ting vi gjør, kan ha uheldige virkninger og tragedier kan føre velsignelse med seg. Vår åndelige vandring er ikke lett, og går sjelden fra «mørke til lys» for så å leve lykkelig alle våre dager.

Å bli kristen handler om å være den man er, og troen starter der vi er. Ikke idealistisk der vi eller andre synes vi burde være. Og er vi bevisst på troens årstider, så får vi en rytme i livet som hjelper oss å feste blikket på det som faktisk skjer med oss til enhver tid. Rytmen ser livet rett i øynene og bortforklarer ingen ting. Troens rytme hjelper oss til å være stille og kjenne våre egne hjerteslag, så vi kan finne kilden til livet. Han som skapte oss slik vi er. Der kan vi legge fra oss alle vår byrder, bekjenne våre feiltrinn og åpne opp for vår sårbarhet. Dette er stedet hvor Gud som elsker oss er nær. Her blir vi omfavnet, utrustet og tanket opp for resten av reisen.

Våg å komme til skaperen med den du er. Det er sånn Han har skapt deg, og det er sånn Han vil ha deg. Endringene skjer i Hans nærhet underveis.