Hvorfor skal jeg bli en kristen?

Jeg møter noen som har sterke meninger om dette. Vitnesbyrd fra egne liv som forteller hvordan de kom til tro. Noen har sterke opplevelser, mens andre opplever troen som en soloppgang som bare kom gradvis inn i livet. Men ikke alle snakker høyt om hvorfor vi skal bli kristne. Er ikke livet helt greit uten en tro?

På 1950 tallet fikk vi en forkynnelse preget av Ole Hallesbys «Helvetestale» «hvis du stupte død ned på gulvet nå, så stupte du rett i Helvete…» Denne talen har preget mange forkynnere i ettertid. Den lever i beste velgående blant troende og ikke troende. Ingenting preger oss mer enn frykt. Frykt er en tilstand som oppstår når en person utsettes for en reell fare, enten direkte eller i form av en ikke-innbilt trussel. De fysiologiske forandringer som oppstår under frykt setter kroppen i alarmberedskap, i stand til å klare en plutselig anstrengelse, som flukt eller angrep, men kroppens innsatsevne kan også bli lammet hvis frykten er for sterk. Hvis frykten utvikles ender den opp i angst.

Å skape frykt i andres liv er en velkjent metode som brukes for å kontrollere mennesker. Noen kristne har nok brukt dette bevisst, mens andre igjen har overført sin egen frykt og redsel for at mennesker ikke skal havne i Hallesbys helvete.

Hvis vi spør kristne i dag hvorfor de er kristne, så tror jeg de fleste vil svare at det er for å slippe å gå fortapt. Altså en fryktbasert motivasjon.

For hva er vel vitsen med å bli en kristen hvis det ikke er noe fortapelse å frykte?

Jeg vil snu litt på tankene her. Hva er motivasjonen min. Hvorfor er jeg kristen?

La oss se på disiplene. Når de møtte Jesus for første gang var det ikke frykten som ledet de til å følge Ham. Når den bortkomne sønn vendte tilbake til sin far etter å ha levd et liv for seg selv, så var det ikke frykten som ledet han tilbake. Når den enn sauen ble borte var det ikke frykten som ledet den tilbake. Alle historiene i Bibelen har en fellesnevner. Det er Jesus som driver de til seg. Disiplene ønsket å følge Jesus, de så noe godt i han. Sønnen savnet felleskapet hos faren, og sauen ble hentet av Jesus. Synden, skammen og nederlaget vi kjenner på blir borte i Hans felleskap. Det er ikke for Guds skyld skal vi skal omvende oss fra synd, men hans kjærlighet til sine barn ønsker ikke å se oss lide.

Forholdet til Gud er alltid beskrevet som godt. Som en kjærlighetshistorie. Mitt forhold til kone og barn er ikke drevet av frykt, men ren vilje basert på kjærlighet. Jeg må ikke ha en fortapelse i bakhånd for å være sammen med dem. Og slik er det med min Gud og. Jeg er sammen med ham fordi jeg vil.

Har vi ikke noe godt å forkynne til verden. Har vi ikke en Gud som lengter etter felleskap med oss. Er det ikke godt å ha en far som står med åpne armer og omfavner oss når vi kommer inn porten etter å ha forsøkt å leve et liv på egenhånd og misslykkes. Hvem vil vel piskes inn til en sint Gud som hater alle mennesker. Og som truer med en grusom død hvis du ikke gjør som han sier. Tenk å risikere en evig død kun fordi du ble født. Ingen som har hatt en god far eller som er en god far vil kjenne seg igjen i dette. Farsbildet former kanskje gudsbildet til folk, og jeg er redd det er mange som har vokst opp i en ustabil familie.

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke. Av sin frie vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en første frukt blant dem han har skapt. Jak. 1, 17-18 

Gud veksler ikke mellom mørke og lys. Han er lyset. Han er i alle og overalt. Han er den gode far som står med åpne armer. Frykten er av det mørke. Da er det lett å kjenne på fruktene hva som kommer fra Gud.