I hemmelig tjeneste

Jeg jobber som nattevakt på en rusinstitusjon. Og i kveld pakket jeg sakene for å gå på jobb. Da jeg kom frem viste det seg at vi var to nattevakter, så jeg bladde forfjamset opp i vaktboken, som da kunne fortelle at jeg ikke skulle begynne før i morgen. Det ble litt latter og småmobbing av denne vimsen som kanskje begynner å bli gammel.

Jeg setter meg ned og tenker å ta fem minutter med min kollega, som jeg for ikke lenge siden hadde opplæring på. Da en pasient kommer farende inn og forteller at en medpasient har tatt noe som ikke burde inntas. Vi løper til, og det er en overdose. Han sitter seg ned og tar seg av pasienten, mens jeg ringer sykebil. Når de er på vei viser det seg at enda en pasient har ruset seg. To forvirrede pasienter og en nattevakt er tøffe tak. Men vi er nå to og løser oppgaven fint. Sykebilen kommer og de medisinske ekspertene tar dem med. Resten av pasientgruppen trenger nå omsorg og en prat.

Det gikk bra med alle, og min kollega som var fersk i faget fikk seg en støkk og ny erfaring i livet. Jeg gikk hjem etter en intens time, fra en vakt jeg egentlig ikke skulle vært på.

I bilen kunne jeg ikke annet enn å prise Gud for å bli utkalt på “hemmelig tjeneste”. Tilfeldig? Nei jeg tror ikke det. Å kunne bli drevet av Herren uten å vite det er noe av det fineste og tryggeste jeg vet. Vi trenger ikke planlegge og forberede oss. Da hadde kanskje alt blitt til egen ros eller et ork. Hadde jeg blitt ringt opp og spurt om jeg kunne jobbet en time ekstra fra 22-23 så hadde sikkert svaret blitt nei.

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. 2. Kor. 12,9