Introvert

For over 20 år siden gikk jeg på en skikkelig smell. Jeg jobbet i kirken med barn og ungdom. Et utpreget ekstrovert liv, der jeg stadig sto i fokus med andakter, sosialt arbeid og leirer. Jeg måtte være på hele tiden. Problemet var at jeg alltid var utslitt, og følte jeg aldri fikk overskudd. Ikke likte jeg å være midtpunkt heller, og jeg gruet meg hver dag til å stå foran en forsamling. Såkalte eksperter sa at dette var helt vanlig, og mente jeg kom til å bli vant med det. Denne utadvendte livstilen var livet mitt i ti år, uten at noe endret seg. Jo jeg ble mer vant med det, men det var utrolig slitsomt. Jeg ville bare sitte i et rom helt for meg selv. Noen jeg ofte gjorde. Det var heller ikke uvanlig at jeg midt i en større sosial jobb trakk meg stille inn på do for å lese litt, og puste litt ut.

Leirer var kanskje det værste jeg var med på. Der måtte jeg reise vekk fra min trygge base, og være eksponert 24 timer i døgnet. Ingen returmulighet før flere dager etter. Jeg stusset alltid når folk missunte meg mitt arbeid. Tenk å få reise på turer, leke og være sosial hele døgnet gjennom jobben. De fleste i min familie og vennekrets er supersosiale, og jeg har nok blitt påvirket gjennom de. Det var en kamerat som pushet meg til å jobbe i kirken med barn og unge, og jeg trodde oppriktig at dette var mitt kall.

Jeg så ingen sammenheng fra min egen oppvekst, for også dengang grudde meg i ukesvis før jeg skulle på speiderleir. Eller da jeg gjemte meg på lørdagskveldene hvis noen ringte på døren. Som barn elsket jeg å se på tv alene i fred og ro. Jeg er glad i folk og trives sammen med gode venner og familie, men det tapper likevel på kreftene. Jeg trenger mye alene tid for å lade batteriene igjen.

Da jeg så gikk på den berømte veggen på begynnelsen av 2000 tallet, med to sykemeldinger på tilsammen nesten ett år, fikk jeg høre at jeg var utbrendt. Jeg forsto det ikke helt, og andre forsto det i hvert fall ikke. For jeg var ikke overarbeidet. Jeg passet alltid på å jobbe kun det jeg skulle. Jeg hadde lite overtid, og hadde mye fri. Men kroppen orket ikke mer.

Jeg brukte tiden på å gjøre meg kjent med meg selv. Tok masse personlighetstester og har senere jobbet mye med Enneagrammet. Det som gjerne gikk igjen i alle testene var den høye skåren på introversjon. Begrepsparet introversjon og ekstroversjon ble gjort kjent av Carl Gustav Jung. Ekstroverte kjennetegnes gjerne av at de fylles av energi i sosiale sammenhenger, mens introverte ikke nødvendigvis er sky, men lader batteriene ved å trekkes seg for seg selv. De fleste mennesker er verken ekstroverte eller introverte som typer, men befinner seg et sted midt imellom disse ytterpunktene, med grader av trekk og fasetter på kontinuumet mellom introvert og ekstrovert.

Jeg har en stor grad av introversjon. Og uten denne kunnskapen levde jeg et aktivt yrkesliv i den tro at jeg var ekstrovert. Ikke det at jeg kjente begrepene dengang, men verden og samfunnet i seg selv er veldig ekstrovert. Det er bare å lese på jobbannonser, så finner man fort ut hvilke folk man ønsker seg i stillinger.

Vi er alle forskjellige, og slik skal det være. Men det er utrolig viktig at vi blir bevist på denne forskjellen. Også i kirken og i menighetsammenhenger må vi bli klar over at noen er utpreget sosiale, og noen orker ikke tanken på det. Ikke alle vil være med på kirkekaffe, sosiale sammenkomster og andre aktiviteter til en hver tid. Kirken kan også oppleves som en arena for de som må ha folk rundt seg. Jeg kjenner folk som blir syk av å være alene, altså mennesker som er i den helt andre skalaen enn meg. Det er ikke alltid lett å forstå hverandre hvis vi ikke er bevist på forskjellene.

I hjerneforskningen har de funnet ut at den ekstroverte hjernen har høy toleranse for signalstoffet dopamin. Man trenger derfor mange fysiske og mentale utfordringer, f.eks. å opptre, være sammen med mange mennesker, kaste seg ut i nye ting osv. Videre er nervebanene i hjernen kortere enn hos en introvert. Det betyr at neurotransmittere som dopamin fortere når belønningssenteret i hjernen når ekstroverte blir stimulert.
Den introverte hjernen har lav toleranse for signalstoffet dopamin. Man blir derfor nervøs og utmattet hvis det frigis for mye dopamin, f.eks. ved sosiale sammenkomster, nye og ukjente ting. Nervebanene i hjernen er dessuten lange, så det tar tid for hjernen å reagere på stimuli. Derfor tenker, snakker og sosialiserer introverte i langsommere tempo.

Introverte fungerer best i trygge omgivelser, og jobber helst for seg selv. Mange introverte er også kreative skapende mennesker. Introverte er også sosiale, men er kanskje best på å lytte. Introverte kan trives i selskap der de kan samtale med en person om tema som betyr noe. Introverte tar ikke ordet i utide, og holder seg langt unna small talk. Arbeidsplasser og menigheter må bli bevist på at dette er resursmennesker som må få andre oppgaver enn de tradisjonelle utadvente og ofte sosiale jobbene. Vi tenker så lett at det synlige er det viktigste. Fotsoldatene i militæret som går i første rekke, klarer seg ikke uten artelleriet som gjerne står usynlig bakerst.

Livet mitt endret seg dramatisk når jeg forsto at det finnes to typer mennesker. I dag vet jeg årsaken til engstelsen min. Jeg vet hvorfor jeg blir så fort utslitt, og kan gjøre noe med det. Men enda er det mange som ikke er seg selv bevisst, og durer i vei som ekstroverte i en introvert kropp. Og enda er det mange ledere som ikke vet hvem de skal sette til rette oppgaver. Ingen er tjent med å slite seg selv og medarbeidere ut, bare på grunn av uvitenhet.

Ønsker du å lære mer om det introverte livet, kan jeg anbefare boken til Hans Eskil Vigdel “Ingen introverte i himmelen”