Jeg strekker ikke til

Jeg strekker ikke til. Livet er for travelt. Det er jobb, familie, aktiviteter. Jeg skulle ringt til kameraten min, moren min. Jeg skulle bygget det kjøkkenet jeg har ventet med så lenge. Og hva med garasjen, skulle ikke den vært ryddet i vår?

Jeg strekker ikke til!!

Men hvem er det egentlig som har funnet på at en skal strekke til? Og hvor mye kan et menneske strekke seg?

Jeg hørte om en oppgave en gang, der mange satt rundt en gryte med suppe. Problemet var at alle satt for langt unna og hadde fått utdelt altfor lange skjeer. Da de dyppet skjeen ned i gryten, var den for lang til å puttes inn i munnen. Den strakk ikke til. Oppgaven var å finne ut hvordan de kunne få spist opp suppen. Svaret var enkelt, men likevel litt ut av boksen tenking. Den eneste måten var å mate hverandre. Da rakk skjeene frem. Tenk om det er en del av den menneskelige natur, at vi ikke strekker til. At det er en tanke bak, nemlig at vi skal søke sammen. Når man innser at man ikke strekker til, åpner man livet for de hjelpene kreftene som er tilgjengelige.
De gangene livet mitt har tatt en ny og uventet vending, har sjelden vært når jeg har mannet meg opp og tatt i et nytt tak. Men de gangene jeg har sluppet taket og åpnet meg for hjelp. Fra mennesker og fra Gud.

Paulus kjente dette på kroppen. Han strakk ikke til. Han hadde en «torn i kjødet» en fysisk eller psykisk lidelse som begrenset han. Og Gud svarte han: “Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»
For når vi er svak, da er vi sterk, og da holder det å bare være til.

Publisert: 7. nov 2017