Katten i kirken, og andre ritualer.

Hva betyr kristendom og kirke for oss? Vi snakker så varmt om at vi er en kristen nasjon, og vi må verne om vår kristne kulturarv. Men er det kulturen, bygningene og ritualene som er det viktige? Jeg lurer mange ganger på om det er systemene og ritene som er blitt troen for mange.

Vi snakker om at Gud er i kirken. Du må ikke banne i kirken. Men bor Gud i kirken? Bor ikke han i alle som har tatt i mot han. Gud trenger ikke bygninger, han trenger mennesker. Bygninger kan ikke utrette noe her i verden, men vi kan. Og det samme med liturgien, er den til for oss eller er vi til for den?

Jeg tror mye av de gode redskapene vi har laget til hjelp for å nå Gud er blitt det vi dyrker. Vi er så redd for å gjøre noe feil i kirker og forsamlinger. Skal vi reise oss, sette oss. Var det nå vi skulle gå frem? Vi som har lært oss kodene forstår dette, men de som er fremmede vegrer seg kanskje til å komme til våre samlinger. Middelet er blitt viktigere enn målet.

Jeg vil påstå at alle mennesker er overtroisk, og redd for å bryte gamle mønstre som vi kanskje ikke vet helt hvorfor vi har. Har vi tenkt igjennom hvorfor vi gjør som vi gjør? I gamledager (ikke så veldig lenge siden) var det synd med teater, dans, kortspill, røyking og musikk. Vi har mange adiafora i dag og. Mye som gjør oss redd for at Gud ikke liker. Eller ritualer vi bare må gjøre, fordi vi alltid har gjort det.

Det var en gang for lenge siden under en gudstjeneste. Det kom en katt inn i kirken. Presten satte den ut, men den kom alltid tilbake. Dette gjentok seg hver søndag. Tilslutt var de nødt til å binde katten fast ute i sakristiet, helt til gudstjenesten var over. Dette pågikk i mange år. Kirken fikk etterhvert nye prester, og menigheten fortsatte å binde katten. En dag døde katten. Og da var dette så innarbeidet at de anskaffet seg en ny katt som de bandt fast under hver gudstjeneste. De hadde nå startet et rituale som alle nå trodde var nødvendig.

Dette er en vandrehistorie, og jeg kan ikke garantere sannheten i den. Men den viser likevel hvordan såkalte nødvendigheter kanskje oppstår ved en tilfeldighet, eller av praktiske årsaker.

La oss tørre å stille spørsmål med det vi driver med. Hvorfor gjør vi dette. Er det tjenlig for Gud og vår neste? Gjør vi noe som kan være til hinder for at mennesker kommer til tro?