Kirkeklokkene

De er elsket og de er hatet, og du hører dem gjennom hele uken, men mest på søndager. De har vært lyden til glede og sorg i tusen år.  Kirkeklokkene kimer over by og bygd og kaller til gudstjeneste. De kimer ved dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. De høres i julen, i påsken og på andre kirkelige høytidsdager. De følger livets og årets rytmer. Inskripsjonen på kirkeklokkene i Strømsø kirke står det: “Ringer jeg til kirkemøde, ringer jeg til ro de døde altid er jeg Herrens tolk, at han samle vil sit folk”.

Kirkeklokker ble trolig først brukt klostre i Nord-Afrika, og kom til Europa i første halvdel av 500-tallet. Hensikten var å kalle de troende til messe eller bønn, og etter hvert ble de også tatt i bruk som varslingssystem for brann eller annen fare. De første norske kirkeklokkene kom på plass nokså kort tid etter kristninga av landet, og de første norskstøpte klokkene kom på 1200-tallet.

Bruken av kirkeklokker var avgjørende i tida før ur ble vanlige. Selv med et solur kunne det være vanskelig å vite når man måtte gå til kirke. Derfor ble munkene i klostre og soknebarna i menighetene kalt til kirke med klokkeklang. I et førindustrielt samfunn, der det var lite bakgrunnsstøy, kunne klangen bære svært langt. Selv om det i dag ikke er det samme praktiske behovet for klokkeringing, er det en tradisjon som har fått svært stor betydning, og for mange kristne er den en markering man ikke kunne tenke seg å være foruten. For andre er den i dag først og fremst en kilde til irritasjon over å bli vekka tidlig på en søndag.

Det var skikk i Norge på langfredag å binde filler rundt kolven på klokkene slik at de frembrakte en dump, lav lyd. Alt skulle være stille denne dagen da Jesus led sin offerdød for menneskeheten. Kyrne ble for eksempel mulbundet for at de ikke skulle raute så høyt. Latter og høyrøstet tale var forbudt og sett på som utekkelig.

På 800-900 tallet ble kirkeklokkene faktisk behandlet som personer med eget liv, og oppfattes som et levende vesen. Det er grunnlaget for at klokkene ble døpt under kirkelige ritualer og bønner.
Dåp av kirkeklokker nevnes for første gang av kirkefaderen Alkuin i det 8. århundret. Presten må jage bort de onde, nifse åndene før selve dåpen kan utføres. Den blir iverksatt før klokkene settes på plass. En kan hevde at kirkeklokkene er urene før dåpen blir realisert. Slik lyder en kirkelig bønn i denne sammenhengen: ”Jeg besverger deg, uhyggelige og urene ånd ved den guddommelige majestets uovervinnelige navn for at du gjenkjenner vårt ydmyke ønske ved Kristi makt, som vi kaller på, og at du drar bort med en gang fra dette metall som Gud Skaperen skjenker lyd og styrke. Du vet selv at du ikke har bidratt til skapelsen, forsvinn da fra dette (metallet) med dine feil, slik at det kan bli renset og kan tjene til å ære denne som ved Sitt ord har gjort det som er formet.” (bønnen er her oversatt fra latin)

Metallet på kirkeklokkene ble også sett på som en universalmedisin. Man skrapte av metallstøv, og dette skulle være godt mot epilepsi og feber.

Om vi liker de eller ikke, så har de vært en tydelig lyd i bygd og by i nesten tusen år, som kimer
KOM, KOM, KOM til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.

Kilder: lokalhistoriewiki.no og folkeminner.no (NFLnytt nr 56 2011)