Kjære Gud, jeg har det vondt

Når en går inn i menigheter i dag så blir en møtt med lovsang. Gjerne en halvtime eller time før selve møtet begynner. Vi skal prise Herren, løfte hender og juble over hans miskunn. Lovsang er viktig og tilhører den kristne menighet. Men av og til blir jeg så trøtt av det gnålet. Happy happy. En påtvunget glede som sikkert mange av meg kjenner på. Livet er ikke alltid glede. Og som menighet skal vi ta livet på alvor.

Det er så mye skjult smerte blant folk. Kreft, psykisk sykdom, mennesker som har mistet de de er glad i. Folk sliter med mange plager. Før i tiden var døden en vanlig hendelse i hjemmene, og folk fikk det tett inn på kroppen. I dag er det meste institusjonert . De proffe tar seg av det som er vanskelig, slik at vi slipper å tenke på det vonde. Vi blir sjenert og uvel når noen vi kjenner sliter. Vi vet ikke hvordan vi skal takle det.

Så synger vi sammen i koret at alt skal gå bra når Jesus passer på oss. Mens det i salen sitter en kvinne med redsel for en brutal ektemann. Hvorfor hjelper ikke Jesus?
Hvordan kan Jesu utstrakte hender i verden, altså oss hjelpe våre medsøsken, når vi ikke tørr å ta smerten innover oss selv midt oppe i lovsangen.

Det er flere klagesanger enn lovsanger i Bibelen. Hvorfor det? Har det noe med at det er mer å klage over enn å glede seg over? Er dette et svar på det ondes problem. Gud ser smerten og ønsker vi skal være ærlige med oss selv og våre medmennesker. Ta smerte på alvor og utløse det i klage. Det er godt for oss. Og Gud aksepterer det. Han vet vi er sint, lei oss. Ærlige mennesker har ingenting å skjule. Og da er det lettere å hjelpe hverandre. Er det ikke dette som tilslutt blir til lovsang?