Kvinner og keltisk likestilling

Ikke alt er bra med historiens utvikling. Mye av det som var vanlig praksis blant de første kristne har blitt ødelagt og fordreid av maktsyke menn. Vi fikk f.eks ikke noe skikkelig likestilling i Norge før på 1900 tallet, og da var det gjerne profane aktører som tok æren, selv om mange kristne organisasjoner var tidlig ute. i 1889 fikk kvinnene i Norsk Søndagsskoleforbund stemmerett så vel som at de kunne velges til hovedstyret. I Den norske Sjømannsmisjon fikk kvinnene stemmerett i 1895, i Misjonsselskapet i 1904 og i Indremisjonsselskapet i 1911. Men sannheten er at likestilling er bibelsk, og ble praktisert av bl.a kelterne før den katolske kirke kom til Britannia. Det ser ut til at, sammenlignet med andre kvinner i den antikke verden, var keltiske kvinner i stand til å fungere i sitt samfunn på en mye mer likeverdig måte med menn.
Den irske Brehon-loven ga flere rettigheter og beskyttelse til kvinner enn noen annen vestlig lov på den tiden. Kvinner hadde politisk likestilling, og kunne til og med lede stammen. De kunne tilskrives ethvert yrke som var typisk mannsdominert. De hadde lik rett til skilsmisse og til en andel av eiendom i slike saker. De var i stand til å eie og arve eiendom.
Greske kvinner hadde derimot ingen politiske rettigheter, de var gjenstand for arrangert ekteskap og hadde ingen arverett.
Romerske kvinner ble ektemannens ekteskap i ekteskapet, og kunne ikke eie noe og hadde få politiske rettigheter.
Ledere, mødre og sjele venner 
Denne holdningen til kvinner i det keltiske samfunnet gjorde også at den “keltiske kirken” hadde kvinner i viktige stillinger, som står i sterk kontrast til negativiteten og misnøyen som ble vist av den romerske kirke, påvirket som den var av de verste augustinske holdninger til menneskelig seksualitet og kvinner spesielt.
Kvinner som Brigid, Ebba og Hilda var ledere av blandede klostre, hvor menn og kvinner bodde og jobbet i samarbeid; deres råd ble ønsket velkommen og akseptert ved kongens bord. De utøvde også autoritet over ordinerte prester som arbeidet sammen med dem.
Vi vet at Brendan of Clonfert ( c. 484 – c. 577)  hadde en kvinne, Ita, som sin sjelevenn ( åndelig veileder). Dette synes å ha vært vanlig praksis.
Kvinner ble også bekreftet som mødre, gjestgivere og hjemmearbeidere. Dette var like mye et hellig kall, og å ble æret av ledelsen i kirken.
“Vi finner altså i den keltiske kirken en imponerende aksept av det feminine. Det er veldig trist å se hvordan dette ble fordømt av noen få menn med så sterk posisjon at store deler av Europa endret syn. Og førte til at folk tror kristendommen står for et negativt kvinnesyn.
Hadde vi fått lov til å forfølge den naturlige troen at da Guds Ånd først pustet liv i verden, inneholdt det en langt mer rettferdig holdning til kvinner enn det vi har opplevd gjennom vår skamfulle historie om undertrykkelse av kvinner.

 

Kilder: Michael Mitton, wikipedia.