Midt i stormen

På refleksjOnsdag henter jeg dagens vers fra bibel.no: “Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram mot bølgene, for det var motvindMatt 14,22-34

Det var natt, det var sterk vind og dårlig sikt. For disiplene som var ute på sjøen i en liten båt, hadde situasjonen nådd krisepunktet hos dem. De var alene, Jesus var gått opp i fjellet for å være alene i bønn til sin Far.

Midt i stormen trodde disiplene at Jesus hadde glemt de. Tidligere hadde de opplevd at Jesus stilnet stormen når han satt i båten sammen med dem, men nå var de alene. Hadde de glemt hva han sa sist: «Hvorfor er dere redde? Så lite tro dere har!»

Dette kjenner jeg meg igjen i. Det er mye lettere å tro på under når jeg opplever dem. Når jeg ser at syke blir friske, ser at mennesker tar imot Jesus, eller når vi opplever store ting i livet. Men når ting butter i mot, kritikken fra andre slår inn, når vi får følelsen av at alt vi tror på bare er tilfeldigheter. Vi gjør det bra så lenge alt går bra, men når vanskeligheter og prøvelser kommer og negative ting skjer, og når vi ikke forstår grunnen, så oppdager vi at troen ikke er så stor som vi trodde. Vi blir engstelig og begynne å stille spørsmål til Gud. Da opplever vi at Jesus er på avstand, vi blir redde, og synker.

Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: «Herre, frels meg!» Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham.

Jesus er aldri borte. Han er der hele tiden. Han bor i oss. Det finnes ikke avstand lenger. Vi kan lære av Peter. La oss holde våre øyne på Jesus og raskt rope om hjelp når vi mislykkes. Matt 14, 28-31