Nå lukter det sprit i kirkebenkene

Da jeg jobbet i Den norske kirke pleide jeg å presisere at det luktet for lite sprit i benkeradene. Dette falt sjelden i god jord. Det kan være jeg ikke var tydelig nok i mine tanker, eller det kan være menigheten kjente på frykten av at noen fordrukne slamper forstyrret den liturgiske ro.

Vi skulle ha bispevisitas, og jeg ble satt til å lage en statistikk over soknets innbyggere og deres bakgrunn. Jeg skulle kartlegge hvor mange barn vi hadde, alder tilhørighet til vår og andre kirkesamfunn. Også diakonien ville ha en oversikt over hvor mange eldre som bodde innenfor soknet. Diakonien hadde alltid prioritert de over 60 år. Med hilsen på runde dager, og invitasjon til eldretreff. Når statistikken var ferdig viste den at 6% av soknets beboere var over 60 år, mens 20% levde under fattigdomsgrensen, og flere av disse hadde en kriminelle bakgrunn. Det var mange kommunalboliger der det bodde narkomane, alkoholikere og personer med lengre fengselsstraff. Dette er nå mange år siden, og kommunen har gjort mange tiltak for å endre på dette. Men hva gjorde diakonien? Jo fortsatte i samme spor. Eldre ble tatt hånd om, mens det luktet like lite sprit i benkeradene.

Jeg kan på en måte forstå det. Det er vondt og krevende å involvere de som lever på kanten av det gode selskap. Det er lettere å besøke gamle Klara på 85. I dag har kommunene mange gode tiltak for mennesker i alle livsfaser, og vi trenger nesten ikke bry oss. Det meste går av seg selv. Men både menigheten og «brukerene» trenger noe mer enn NAV og rettigheter. Vi trenger hverandre. Vi trenger å se hverandre. Menighetene blir fattige av å bare se glade unger i koret og koselige gamle damer som drikker kaffe. Vi trenger å se de som lider. De trenger et fellesskap der de blir sett, og menigheten trenger å se. Da må ikke litt sprit og tobbakslukt, i benkeraden skremme oss.

Men går du inn i en kirke i dag kjenner du spritlukten. Men den kommer av helt andre årsaker. Denne spriten skal forhindre smitte og holde uønsket virus på avstand. Jeg håper vi kan fortsette å kjenne denne lukten også når pandemien er over. For vi bør som kirke alltid holde uønsket adferd i form av det hovmodige, snobbete og pompøse viruset vi “komfortable” så lett lider av.