Når troen blir slitsom

Jeg har vært så heldig å tro på Jesus hele livet. Troen min har vært som en soloppgang som har lyst opp  landskapet mer og mer. Jeg kommer ikke fra et typisk kristent hjem, men fra en varm og trygg arbeider familie der omsorg for de svake og felleskapet sto høyt. Derfor ble nok min jesus fort en sosialist. Oppvekst og erfaring speiler fort den vi vil tro på.

Senere har jeg møtt mennesker som har fått en annen oppdragelse. For dem var sosialister av det onde, og de som min familie gjerne så på som «rampete» (les høyresiden) speilet deres Jesus. Sånn kan være tungt å oppdage  i unge år.
I dag blåser vi av sånne sammenligninger, og kan fint leve sammen. Men jo mer solen stiger opp jo mer får vi se og lære av dette spennende troslandskap. Det vi trodde var sannhet blir etterhvert opplyst, og vi ser nye sannheter. Men i lyset dukker det også opp skygger og mørke som gjør vondt.
Jeg er heldig som har beholdt min gode tro på Jesus. Jeg kan ikke huske om jeg har tvilt på ham. Men jeg har et problem og det er de mange forskjellige kristne tros retninger, eller sannheter. For meg har alle tolkningene av diverse lærespørmål blitt et stort problem. Hva er rett. Hvem har rett. Siden jeg er veldig interessert i teologi og har lest veldig mye i årenes løp, og tatt flere fag i dette, vil jeg påstå jeg kan en del. Jeg kan lett misunne de som er trygg i troen, og vet hva de står for. Men det finnes sånne som meg som aldri kan bli trygg på hvem som har rett. Derfor kan jeg ikke kalle med lutheraner, pinsevenn eller noe annet. Jeg kan leve med det, men når jeg får spørsmål om dåp, så kan jeg ikke svare hva jeg mener. For meg er det gode argumenter på begge sider. Det samme gjelder de to utganger. er universalisme rett, eller har advetistene og de ortodokse rett at døden er en avsluttende død uten evighet. Jeg finner like gode argumenter på alle sider. Og de vise svarer at da skal man gå til bibelen å få svar. Men bibelen gir gode svar på alle retninger. teologer har diskutert og forsket på dette siden tidenes morgen.
Noen svar har jeg fått fred for, og jeg finner nok roen i andre senere. For det er er veldig mye vi troende er uenig om i boken med stor B.
I all denne galskapen må jeg skille mellom overtro og undring. Overtro her representert med de overbeviste, de som ikke tror men vet. Dette er hovmodighet på sitt verste. Dette er ikke mennesker som er trygg i troen, men bruker den som makt over andre. Den ender opp som en nifs fanatisme.  Tro handler om håp og undring. Barnet undrer. Barnet er forbildet i troens lanskap. Jo mer solen åpenbarer lanskapet, og jo mer jeg får vite, desto viktigere blir det for meg å finne barnet igjen. Den litt naive troen som gjemmer seg for de skumle trollene i mørket.
Undring blir under tro. Å tro på at Pappa holder sin hånd rundt sine barn. Et under som raser ned  mennesker med en overtro som skremmer med alle sine sannheter.
Så beklager hvis jeg ikke klarer å gi klare svar på dype spøsmål. Jeg kan kanskje alle versjonene, men nå orker jeg bare å sitte på fanget til Far.