Når vi slutter å tro

Troens mysterium har så ulike virkemåter i menneskers liv. Vi vokser opp med troen og tvilen, som venn og fiende. Jeg kjenner flere som i sin ungdom ivrig og radikalt sto på barrierene og skulle frelse verden, for så å vende alt ryggen og bli ateistisk.

Troskrise er noe alle mennesker opplever fra tid til annen. Når sannhetene i livet ikke lenger stemmer. Når det en la sjel og ånd i, ikke lenger er sant.

Vi kan oppleve at det karismatiske livet stivner og alle dogmene mister sin sprengkraft. Alt det levende, det som skulle være en radikal endring mot foreldre generasjonens tørre kristendom, ender med å bli til like stive institusjoner i eget liv.

Hvorfor mister så mange kristne troen når de blir eldre? Wilfrid Stinissen har pekt på dette i sin bok «natten er mitt lys» Der han skriver om Johannes av korsets undervisning om sjelens mørke.
Johannes av korset skriver om veien fra sansene, til Åndens nivå. Han kaller det «sansenes natt»
Som består av tre tegn. 1. Det som før opplevdes som glede, gir nå bare en følelse av tomhet. Bønn blir kjedelig. 2. Så opplever en uroen over å miste Gud, nr. 3. Slik du ba før, er nå umulig. Wilfrid Stinissen forklarer at nå er troen på vei inn i sin første natt. Vi har tidligere basert troen vår på følelser. Denne følelsens tørke trenger ikke være feil, men være overgangen til noe større. Stinissen sier videre: «Det er stor forskjell på det å sjonglere med tanken om Gud, og det å være i Ham». «Vi må forlate det sanselige nivået, der vi jakter på følelser, og er opptatt av bilder, og i stedet søke oss dypere ned for å erfare det Johannes av korset kaller den kjærlighetsfulle oppmerksomheten: «Det er nok å være hos Gud, nok å se på Ham med kjærlig blikk.

Natten er en følge av at Gud jobber med mennesker. For oss er mørket kaotisk og forvirrende, og Gud virker totalt taus og fraværende. Men Johannes sier at det er i tausheten vi møter Gud.

Natten er mørk, og vi ser ikke noe lys eller håp. Men det er på vårt mest sårbare at vi er best mottagelige. Natten i våre liv kan derfor sees på som en renselse. Dagen er over. Vår første død i troslivet ender her. For å ta i mot det nye, må en miste det gamle. Det er i dette tause mørket tidebønner kan hjelpe oss over. Gamle bønner skrevet av mennesker som selv har gått troens natt. Salmene inneholder mye livsvisdom, som kan bære oss gjennom natten.

«I dine hender Herre, overgir jeg min ånd» Hver kveld overgir vi oss til søvnen, dødens søster, som om akkurat denne natten skulle være vår siste i denne verden. Når dagen gryr, får vi livet på nytt i gave. Hver morgen blir en ny oppstandelse. Troen overlevde, og er blitt mer moden, og motstandsdyktig.

Kilde: Wilfrid Stinissen – Natten er mitt lys
Peter Halldorf – Mellom skumring og mørke