Nasjonens sikkerhet

Hva truer nasjonens sikkerhet, og hvilke katastrofer kan inntreffe hvis bekymringen blir en tvangstanke.

Det var en gang et folk som tok et overblikk over verdens ressurser og sa til hverandre: «Hvordan kan vi være i sikre på at vi har nok hvis det blir vanskelige tider? La oss begynne å samle sammen mat, materialer og kunnskap. Så vi er sikre og trygge når det kommer en krise.»

Så begynte de å samle i store mengder, så mye og så ivrig at andre folk protesterte og sa: «Dere har mye mer enn dere trenger, mens vi ikke har nok til å overleve. Gi oss en del av deres rikdom!» Men de fryktsomme hamstrerene sa: «Nei, nei, vi må ha dette hvis det skulle inntreffe en nødssituasjon, i tilfelle det skulle gå dårlig for oss, i tilfelle våre liv skulle være truet.» Men de andre sa: «Vi dør nå, vi ber dere, gi oss mat, materialer og kunnskaper til å overleve. Vi kan ikke vente… Vi trenger det nå!» De fryktsomme hamstrerene ble enda mer fryktsomme, fordi de ble redde for at de fattige og sultne skulle angripe dem. Så de sa til hverandre: «La oss bygge murer rundt rikdommen vår, så ingen fremmende kan ta den fra oss.» De begynte å reise murer, så høye at de ikke lenger kunne se om det var fiender utenfor muren eller ikke! Frykten vokste og de sa til hverandre: «Fiendene er blitt så mange at kanskje de kan være i stand til å rive ned murene våre. Murene våre er ikke sterke nok til å holde dem borte. Vi må plassere bomber på toppen av murene, så ingen en gang våger å nærme seg.» Men i stedet for å føle seg sikre og trygge bak de armerte murene, oppdaget de at de var fanget i det fengselet de hadde bygget med sin egen frykt. Ja de ble redde for sine egne bomber, og spurte seg om de kunne skade dem mer enn fienden. Og litt etter litt forsto de at deres frykt for døden hadde ført dem nærmere døden.

Mens dødsinstrumentene øker i antall, kompleksitet og rekkevidde og setter oss i stand til å utslette menneskeheten i løpet av få dager, er vi fortsatt opptatt av å forsvare nasjonale grenser, nasjonal stolthet og nasjonal ære. Vi glemmer at de midler vi har valgt til å forsvare oss, er like farlige for oss som for fienden. Aldri har nasjonene brukt så mye på å beskytte seg mot nære og fjerne naboer, og aldri er vi kommet så nær menneskehetens tilintetgjørelse.

Det er påtrengende behov for en spiritualitet som går i møte med en slik avgudsdyrkelse, og åpner veien for en ny ekstase. Vi må ikke lenger være besatt av tanken på vår nasjons sikkerhet, men gjøre hva vi kan for å støtte og gagne alle menneskers liv, uansett nasjonalitet, rase eller religion.

Henri Nouwen 1986