Nattugler

Jeg elsker natten. Jeg elsker mørket og stillheten. Jeg tror jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Når andre ville eller måtte legge seg, slår jeg av lyset og kan stirre i timesvis inn i fredens hule, som natten er for meg. Dette har vært så viktig for meg at jeg til og med har valgt fleksible jobber, eller som nå at jeg jobber som nattevakt. Jeg tror nesten jeg hadde blitt deprimert hvis noen eller noe påla meg å legge meg dagen før jeg skal stå opp.

Hva er det som er så magisk med natten?
Roen senker seg. Dagens kav og mas forsvinner. Samtalen blir dypere, og vi ser på hverandre på en annen måte. Og når mørke fyller rommet skal det ikke mye lys til for å skinne opp. Mennesker skinner bedre i mørket, og Guds røst er lettere å høre. Det er i mørke våre sanser forsterkes, og vi åpner oss opp med fortrolig stemme, eller kan lytte i timesvis til de mest intime betroelser.

Joh. 3,1-21 fortelles det om at Nikodemus kom til Jesus om natten. Mange har tolket det som feighet at fariseeren kom for å snakke med Jesus om natten, men på Jesu tid var det vanlig å komme sammen etter mørkets frembrudd for å drøfte religiøse og teologiske spørsmål. Da var det roligere, temperaturen var svalere og man kunne snakke i fred.

Hva snakket de om der i nattens mulm og mørke? Nikodemus fikk vite det viktigste her i livet:
“For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”. Joh 3,16

Vi vet ikke hva som skjedde videre med Nikodemus, annet enn at han dukker opp i nærheten av Jesus i forbindelse med rettssaken og gravleggelsen. Men i likheten med de fleste andre, lot han seg neppe overbevise av argumenter. Møtet med Jesus i natten, endret livet hans for alltid.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!
André Bjerke