Pilegrimsvandring, et symbol på livet.

“Pilegrimsvandring er et symbol på livet”, sier Pave Frans. “Det hjelper oss å tenke på livet som en reise. Hvis vi stagnerer, oppnår vi ingenting. En sjel som ikke beveger seg i livet slutter å gjøre godt, gode ting som man kan gjøre for samfunnet, som å hjelpe andre. De som ikke går gjennom livet og søker Gud og inspirasjon fra Den Hellige Ånd, er en sjel som slutter i middelmådighet og i åndelig fattigdom. Vennligst: ikke stå stille i livet “!

En pilegrimsvandring er en åndelig reise. Vi velger ikke vårt mål; det er Gud som trekker oss inn i seg selv. Noe inni oss bare lengter etter å gå. Egentlig trenger vi ikke å “gå” hvor som helst, for livet selv er en pilegrimsreise. Men å gå gir oss muligheten til å forlate det som hindrer oss fra å flytte oss fremover.

1. Mos. 12.1 sier: “«Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!” I århundrer har pilegrimer fra ulike trossamfunn reist til sine hellige steder – kanskje på leting etter helbredelse eller trøst eller rett og slett ut av lydighet. Vi, som dem vil møte hindringer, som at det ikke er trygt, det er for dyrt, osv. Men hvis vi blir kalt, og vi aksepterer Guds invitasjon, så vil Han vise vei og gi oss fred om vår beslutning – “den fred som overgår all forstand som vil vokte våre hjerter og sinn i Kristus Jesus”

Alle reiser kan være en kilde til å være en pilegrim hvis vi bare går med våre øyne åpne for hva Gud har for oss. I første omgang er vi mer turist enn pilegrimer – fortsatt svært mye knyttet til verden. I begynnelsen blir vi irritert, desorientert, føler ubehag. Men vi når vi går med et åpent hjerte og gir oss tid til å justere, vil Gud gjøre resten. Vi må være forberedt på en tid med endringer i livet. Men med en nyvunnet fred og en større bevissthet om Guds nærvær i våre liv, endres måten vi ser på livet hver dag. Som et gammel kinesisk ordtak sier: “han som kommer tilbake fra en reise er ikke den samme som dro.”

Selvfølgelig er Gud tilgjengelig over alt, men det meste av oss føler en spesiell nærhet til ham når vi går til kirken. Det samme gjelder for pilegrimsreisen. Det behager Gud når vi tar deg tid til å søke ham. Vi er kalt til å leve ut våre liv og vår pilegrimsreise i selskap med andre. Vi er ikke på denne veien alene. Det er klare fordeler med å reise med andre. Kan vi se Gud mer tydelig fra øynene til en annen? Kan vi lære av deres erfaringer? Kan vi strekke oss for å behandle dem slik Kristus ville?

Som etterfølgere av Jesus Kristus, må vi lære å følge og for å følge må vi lære å stole på. En fysisk pilegrimsreise gjennom ukjent territorium er en fin leksjon i tillit – en må akseptere hva veien har å tilby – innkvartering, medreisende, været, ulempene, slit, irritasjonsmomenter. En pilegrims hjerte må reise med vilje, åpenhet og en god dose humor. Hvis vi velger å stole på at Gud har kalt oss på denne reisen, og han skal være reiseleder, kan vi slappe av og være åpen for den lærdom han viser oss. Vi kan stole på at Gud vil lede oss, uansett hva som skjer. Han lover ikke å gjøre veien lett; Han bare sier “jeg vil være med deg.”