Politikk og fred og kjærlighet og sånn

Før i tiden kunne man ha store ulikheter innen politikken uten problem. Venner og kollegaer kunne være kommunist og høyremann uten å lage så store problemer ut av det. Samtidig var kanskje folk mer forsiktig med å fortelle andre hva de trodde på. Hemmelig valg er ikke så viktig lengre.
Men i dag er folk blitt helt rabiate. Det har oppstått et hat mellom grupperinger som jeg ikke har sett før. Ingen tåler å bli motsagt lenger. Krenkelsene har nådd de utroligste høyder. Utifra mediene kan en nesten få inntrykk at Norge er splittet. Arbeiderpartiet blir beskyldt for å være terroristenes venn og Frp for å være nazister. Det meste er konspirasjoner, som de i begge leirene forholder seg til.

Jeg blir oppriktig lei meg. Hvor er kjærligheten, rausheten og aksepten til våre medmennesker. Tåler vi ingenting lengre?

Brødre og søstre splittes. Familier hater hverandre. Og kristne menigheter bedømmer sin nestes tro utifra hvilket parti de holder med.

Jeg vet det hjelper lite å skrive dette her, men noen må da reagere på dette og. Ikke bare ta parti på den ene eller andre siden.

Det er ikke Jesu sinnelag å splitte hverandre på denne måten. Mange kristne bruker mye tid og krefter på å definere syndene til hverandre. Hva er akseptabelt og hva er ikke. Og da roper jeg høyt ut, at dette er noe av det mest forferdelige brødre og søstre kan gjøre mot hverandre.

Romerne 12.10
Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.

I dag er det Maria budskapsdag. Det er etter tradisjonen den dagen Maria fikk vite at hun var gravid. I ni mnd skulle hun bære det som skulle bli fredsfyrsten. Han som vi om noen dager skal feire som offerlammet som påtok seg all verdens synd. Han kommer til oss alle med budskapet: «fred være med dere, dine synder er tilgitt» Er dette noe vi med stor frimodighet kan stå inne for som troende mennesker i dag? Kan vi møte våre politiske motstandere med fred og tilgivelse, og samles om en felles tro på vår himmelske far?