Rettroende lakmustest

Den siste tiden har jeg gravd meg litt for mye ned i enkelte kristnes holdninger til andre mennesker. Det er noe jeg egentlig ikke bryr meg om, og noe jeg burde holde meg borte fra. Negative trollete mennesker er det kanskje ikke så mange av, men de preger nettet og forsurer omgivelse så mye at jeg blir påvirket likevel. Nå er sikkert ikke jeg det spor bedre enn de. Jeg står på den andre siden og kaster stein. Hvem har rett i denne verden? Kristne står steil mot hverandre og hevder sin rettmessige tro.

I dag er det syv år siden tragedien på Utøya. En nasjonal skandale og en livsfarlig holdning som utløste hat i praksis. Nå leser jeg at enkelte kristne har forsvart det som skjedde der. Arbeiderpartiet har siden den gang opplevd det jeg ikke trodde var mulig. Fra å bli såret og trakket på av en syk tanke har nå partiet, av noen blitt symbol for antikrist og flere og flere ekstreme kristne har latt seg tro på konspirasjoner og gitt partiet skylden for alt som er ondt i dette landet.

Jeg vet jeg kanskje burde la dette ligge, ikke la meg prege av de som troller og hater, men det er vanskelig. Slik det sikkert er vanskelig for de som påstår jeg er naiv og godtroende på den andre siden. Jeg er allerede dømt til helvetet av noen, og de er overbevist i sin sak. Noen er oppriktig bekymret for oss som forsøker å spre nåde og kjærlighet og ikke ser alle farene som truer i verden.

Så står vi steil på hver vår tue med hver våre steiner. Hvem skal kaste steinen først? Noen må vel ha rett. Hvem har den rette lære. Jeg, du eller de. Kan vi leve sammen som kristne når vi nesten forkynner totalt forskjellige budskap?

Så skriver Jesus i sanden, ser opp og sier til oss. Den som er uten synd kan kaste den første stein… Joh 2,8-11
Jeg kjenner det gjør vond, og samtidig godt. Vondt fordi jeg ikke har rett, men godt fordi Jesus ikke er opptatt av det. Han elsker oss alle. Han viser at vi er i samme båt.

Så sier apostelen Johannes: «Hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud!» 1 Joh. 3,9 Det er viktig å sjekke grunnteksten når det kommer en slik påstand. Kjærligheten Johannes beskriver er den kjærlighet som uttrykkes med ordet agape. Agapekjærligheten kjennetegnes ved at den gir uten forbehold, uten å vente noe igjen, uten sikkerhetsnett. Ikke fordi den er ute etter et kick, men fordi det dreier seg om en ekte kjærlighet som både kan gi og ta imot, og som ikke er ute etter å styrke sitt eget ego. Det siste er svært avgjørende for å skjelne mellom sann og falsk kjærlighet.

For meg blir dette målestokken jeg må forholde meg til for ikke å bli gal i all denne forvirringen i dag. De rettroende som vet alt og som plasserer oss tvilere og usikre på plass forteller meg at det er skriften som har rett, og den skal veilede oss. Så da kan jeg med frimodighet si; dette er den store lakmustesten, elsker vi hverandre eller hater vi hverandre? «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.»
1. Johannes 4,8