Sekulær musikk

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg tror ikke det finnes sekulær musikk. Jeg liker ikke ordet verdslig musikk. Helt siden jeg var en liten gutt var det noe med musikken som fanget meg. Musikk er åndelig. Det er dens åndelighet som gjør det så kraftig. I Bibelen, står det at musikk beroliget en sint kong Saul. Det ledet Josvas tropper i kamp. I oldkirken oppfordres det til musikk for å føle Guds nærvær. I dag, hjelper musikken oss til å feire og sørge.

Selvfølgelig kan musikk også selge sko, spre politiske løgner. Så vi bør være litt på vakt. Musikk gjør at reklamen blir mer effektiv. Musikk spiller på følelser i oss.

Men hvorfor er noen så fryktelig opptatt av å skille profan musikk fra kristen musikk. Det er så mye annet i samfunnet som ikke er “kristent” Skal jeg bare bruke kristne snekkere. Hva med filmer vi ser. De er ofte mer nedbrytende enn musikk. På 80 tallet ble det skrevet bøker opp og ned om den farlige “djevel rocken” Husker en prest som skulle ha et foredrag om styggedommen. Han kom til meg og spurte om jeg kunne låne ham noen av platene mine. I mitt arkiv er det mye “styggedom”

Kanskje jeg er inhabil siden hjertet mitt er så stappet og forelsket i ukristelig musikk. Jeg er nok i overkant glad i musikk fra 60 og spesielt 70 tallet. Og da spesielt prog-rock. Musikk som “snakker” musikk som ikke kan danses til. Symfonier som leker med hele sjelen. Jeg elsker “gammel” musikk. Dette henger kanskje sammen med at jeg og liker Barokk. Bach og de.

Jeg har drevet en kristen platebutikk, og importert kristen musikk til Norge tidlig på 90 tallet. Kristen musikk som ikke ble godtatt av den gang regjerende kristenmusikk politiet “master music”. Så jeg har god greie på dette. Og det finnes veldig mye bra kristen musikk. Vi reiste rundt og drev med musikk evangelisering, der vi presenterte kristen musikk for ungdommer.

Senere har jeg vært med å gi ut et musikk magasin som kun skrev om profan musikk. Gammel og ny rock. Der vi intervjuet kjente og mindre kjente artister. Kan nevne Deep Purple, Uriah Heep, ELP, Yes og mange gamle gode.

Jeg finner oftere Jesus i den profane musikken. Der er det mennesker med ekte lengsler og opplevelser som ikke er farget av et religiøst språk og innlærte fraser. Jeg har funnet mer inderlig lovsang hos Iron Maiden enn hos Hillsong for å si det sånn.

Levd liv og dype lengsler, personlige opplevelser har et sterk budskap. Og mennesker du ikke skulle tro har sterke åndelige og kristne opplevelser.
Men det trenger ikke alltid være kristent fortegn for at det skal være bra. Hverdags låter er bra nok i seg selv. Enten det er teksten, eller som hos meg, melodien og fantastiske harmonier fra et spekter av profesjonelle musikere som er samstemt.

Verden er full av mennesker som bare vil uttrykke seg. Kunst er Guds skapninger som forsøker å sette ord og bilde på livet, slik det er.

Legger med en tekst snutt fra de som jeg på 80 tallet ble advart mot. De “djevelske” Iron Maiden:

“He gave his life for us, he fell upon the cross
To die for all of those who never mourn his loss
It wasn’t meant for us to feel the pain again”

Iron Maiden – For the Greater Good of God.
Fra platen ” A Matter of Life and Death”