Sovne under bønn

– Når jeg ber, hender det at jeg sovner, sa pave Frans denne uken i et intervju på det katolske TV-programmet TV2000 som er publisert på Youtube.
Den 80 år gamle paven sa i programmet at å sovne under bønn gledet Gud og at kristne skulle «føle seg som barn som lå i sin fars armer», skriver BBC.

Jeg er helt enig med Pave Frans. Det finnes ikke noe bedre enn å ha en sånn tillit til vår Far at vi kan ligge på hans fang og sovne mens vi snakker til han. Når ungene var små kunne de etter en sliten dag krype opp i fanget til mor eller far og fortelle ivrig fra dagens lek og moro, for så plutselig sovne. Eller når de ble fortalt eventyr, og sovnet før det var over.

Det er dette som er hjertelig og ekte bønn. Vår Gud ønsker ikke at vi skal være kunstig og tilgjort. Bønn handler om tillit, nærhet og trygghet. Han vet hva vi tenker før vi sier det, og da er det godt å bare være nær vår Far. Bare puste og hvile i hans armer.

Bønn kan for mange være slitsomt fordi det føles som press og prestasjon. Men vi kaller ham Far, og ingen god Far eller mor ønsker at vi skal tvinges til noe, bare oppmuntres. Og et trygt forhold er et naturlig forhold, der det finnes glade dager, og sinte dager. Noen ganger har vi smeller med dørene bønn, og noen ganger gråtende bønn, og noen ganger sliten, trøtt og på fanget bønn.

Salme 4,9
I fred vil jeg legge meg ned og sove.
For du, Herre, du alene
lar meg hvile trygt.