Sterk når jeg er svak

Jean Vanier, grunnleggeren av L’Arche, bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, har en gang kommet med en spennende betraktning om Lasarus.
I historien som vi leser i Johannes evangeliet kap. 11. står det at Marta og Maria sendte bud på Jesus og sa «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus kom frem var Lasarus død. Da står det at Jesus gråt. Dette var en person Herren elsket veldig høyt. Jesus valgte her å vekke han opp fra de døde. Dette er den kjente historien i Bibelen. Men det som er spennende, er Jean Vanier tanker om at Lasarus kanskje var funksjonshemmet. Ordet som er omtalt om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes som «handikappet», “uten styrke”, “svak” eller “ubetydelig”.
Lasarus er dypt elsket av sine to søstre, og Jesus har et spesielt forhold til ham. Et øyeblikk er hans liv i fare,så de to søstrene sender ord til Jesus. Jesus elsket Martha og hennes søster og Lasarus. v. 5 Senere sier Jesus: “Vår venn Lasarus,” vers 11 og videre i kapitlet, når folk ser hvordan Jesus er dypt beveget
ved Lasarus død, sier de: “Se hvordan han elsket ham.” v. 36
Dette er første gang i Johannes-evangeliet at vi hører om Jesu kjærlighet for enkeltpersoner.

I tillegg til bruken av ordet asthenes i forhold til Lasarus, ser vi i Lukas 10.38 at Martha er husets leder, med sin søster Maria og bror Lasarus. Kulturelt sett ville man tenkt at på den tiden, siden Lazarus var broren i familien, ville han være husets leder. Og det ser ikke ut som han reiser noen spørsmål om hvorfor han kanskje ikke er det. I tillegg merker vi at verken Martha eller Maria er gift.
Det er vanskelig å fastslå gyldigheten av Vaniers tanker om Lasarus, men det er interessant å tenke på. Jesu venn, den som han gråt over ved sin død, kan ha vært en mann med en funksjonshemming av noe slag.

Jesus viser alltid en særlig omsorg for de svakeste. De som ingenting er i menneskers øyne, setter han øverst. Gud har gjennom hele Bibelen valgt å bruke de nederst på rangstigen når han skal gjøre noe stort.

Bjørn Olav Hansen har skrevet og talt en del om Svakhetens teologi. “Det er få ganger jeg får så mye pepper som når jeg sier nettopp dette. Underlig nok. Da kommer reaksjonene. Oftest fra menn. Gjerne litt tilårskomne. Det finnes en forakt for svakhet i enkelte kristne miljøer. Jeg har møtt den hos såvel pinsekarismatikere som hos høykirkelige. Men sjeldent hos kvinner.” skriver han i Dagen 21. juni 2016.

Dette er noe jeg selv også brenner for. Å tørre å vise sin svakhet, slik at mennesker ikke blir kneblet og utstøtt av vår taushet, og redsel for å være svak.
Dessverre har vi fått et samfunn som hele tiden skal jage etter det perfekte. Vinnere. Sterke ledere, og ekskludering av mennesker som bærer på en svakhet samfunnet ikke trenger. F.eks mennesker med Downs.

“For når jeg er svak, da er jeg sterk.” står det skrevet, og ingenting kan vel være mer sant enn det. Det er når ledere viser et tjenende lederskap, medarbeidere har det best. Jeg ser dessverre alt for mange kristne og kristne ledere som tror de må utøve makt,  og mennesker som har blitt sykemeldt i menigheter, der ledere til stadighet gjør dem små.  Dette er ikke Bibelsk, og jeg håper vi kan lære av vår Herre Jesus hvordan vi behandler våre medmennesker.