Stillhet

Så stille. En nesten uvirkelig fred har lagt seg over byen. Månen lyser svakt mellom et skydekke. Luften er klar og kald etter et veldig og skremmende torden vær. Folk og dyr har flyktet inn i husene, de hadde sett for seg at nå var enden her. Lynet slo ned to plasser ikke langt fra huset til Sara. Hun hadde vært sammen med meg hele dagen, men nå satt jeg her alene. Forundret, utmattet og fri.

Det hele startet tidligere på dagen, vi hadde gått til byen for å hente vann, da en stor folkemengde hadde stormet forbi oss. Vi forsto at noe alvorlig var på gang. Det kjente vi igjen på stemningen. Ryktene gikk raskt om at en av de verste forbryterne hadde blitt sluppet løs. Jeg viste ikke hvem Barnabas var, men min far hadde fortalt at han visstnok hadde tatt livet av onkelen til Emanuel noen år tidligere. Men siden høytiden krevde at en fange skulle slippes fri, var dette noe vi hadde opplevd før. Nå skulle visst en enda verre forbryter korsfestes. Jeg og Sara så for oss at det var dette folk nå løp for å se.

Vi synes det hele var ubehagelig, og vi snakket stille om hvorfor folk fant glede i å se andre dø. Vi gikk småsinte hjemover med vannet. Sara hadde hørt noe om at det var han de kalte for jødenes konge som skulle dø.  Flere vi kjente hadde fulgt ham i noen år, men vi hadde fått streng beskjed om å holde oss unna. Sånne oppviglere fører bare problemer med seg, hadde far sagt. Og dessuten hadde ikke jenter noe å gjøre i nærheten av seloter og annet pakk. Simon, en av de som fulgte ham, var i slekt med meg langt ute, men vår del av familien skulle ikke snakke om han. Han var kjent for sine litt merkelige politiske meninger.

Senere på kvelden hadde vi likevel gått ned til tempelet. Der hadde vi stått sammen med Lea. De fleste fra folkemengden hadde tydeligvis gått hjem, mettet etter dagens forestilling. Vi kunne ikke se han de kalte jødenes konge, eller noen av de andre, men vi visste fra tidligere at de nå hang og led på denne grusomme tortur stokken.

Luften dirret av varme, fluene virret hissig rundt, og bare ventet på å få meske seg i døde lik. Plutselig skjedde det. Himmelen ble helt svart og jorden ristet under oss. Da hørte vi det brakte inni tempelet. En merkelig lyd, som om et stort stykke tøy ble flerret opp. Noe raste sammen og datt i bakken. Samtidig så vi himmelen åpnet seg, og en stor svart sky samlet seg over høyden der forbryterne hang. Så kom smellet. Det tordnet så kraftig at vi trodde jorden skulle sprekke.

Alle løp så fort de kunne. Men jeg sto igjen. Da, ut av ingenting kom freden. Jeg forstår enda ikke hva det var. Men nå står jeg her med denne merkelige følelsen av å være født på ny. Som om hele jorden ble nullstilt. En forferdelig dag, en skremmende opplevelse. Og likevel føler jeg at alt som kan kalles kjærlighet og fred hviler over meg. Full av frimodighet og frihet, faller jeg på kne og roper Abba far. Det er som om du Gud, har flyttet fra tempelet og inn i meg.