Straff og belønning

Mye har skjedd i menneskets utvikling og forståelse av hverandre og livet. Ikke før på 1800 tallet fikk vi skikkelig lærdom om psykologien og menneskets sinn. Barneoppdragelsen har endret seg drastisk de siste årene og vi vet mer i dag hvordan kropp og sinn henger sammen. Før i tiden ble fornuften banket inn i barnet, mens i dag har vi forstått at dette bare er skadelig.

Dessverre brukes fremdeles straff og belønning som pedagogisk virkemiddel både i skole og hjem, men flere forskere advarer mot dette. Hva er straff og belønning? Hører dette hjemme i en barn foreldre relasjon? Eller hører det hjemme i noen relasjoner? Hvis vi tar dette inn i en voksen relasjon og bruker det for å få motparten til å gjøre som vi vil, eller å få motparten til å slutte med en hvis adferd, så ser vi at dette ikke er en sunt for denne relasjonen. For hva skjer når vi tar i bruk straff og belønning? Jo vi forteller barnet eller relasjonen at hvis du gjør som jeg vil, da elsker jeg deg, vil være nær deg og da vil jeg gjøre positive ting mot deg. Hvis du ikke gjør som jeg vil, så begrenser jeg kjærligheten min, da tar jeg enten fra deg noen ting eller gjør noen andre ting som oppleves ubehagelig for deg slik at du velger å justere din adferd. Så da sier vi egentlig at hvis du gjør som jeg vil så elsker jeg deg, hvis du ikke gjør som jeg vil, så trekker jeg kjærligheten min litt tilbake. Dette er ødeleggende for barnets selvbilde, og dens verdi. Og når dette gjentar seg over tid, vil barnet hente sin motivasjon eksternt. Hvis vi er tilstede og enten belønner eller straffer så vil barnet lære å justere adferden sin. Men hvis vi ikke er tilstede og kan gi vår belønning da er det heller ingen motivasjon for å gjøre det som er godt for å ta gode valg, og det samme med dårlige eller negative adferd, hvis vi ikke er tilstede og kan se hva barnet gjør og kan komme med en straff eller konsekvens så er det lett for barnet å ta i bruk en negativ adferd. Vi har nå lært at vi må motivere den indre motivasjonen hos barnet. Ved å lære barnet empati, lær barnet å ha omsorg for hvordan deres handlinger og ord er med på å påvirke andre mennesker. Da har vi en motivasjon som er rotfestet på innsiden. Så når barnet blir møtt med empati og forståelse, så lærer det empati og forståelse. Straff og belønning har hjerneforskere lagt død for mer enn tjue år siden, men den er altså tydelig tilstede i vår oppdragelse enda.

Problemet med denne metoden er, som med så mange atferdsregulerende metoder, at de faktisk ofte virker. Dette gjelder spesielt for barn i alderen 1-5 år, men ofte kun kortvarig. Etter en stund gjennomskuer barna metoden og reagerer enten ved å ignorere systemet, eller ved å kreve stadig større belønning.

Det virkelige problemet er imidlertid et helt annet. Det er det skjulte budskapet i belønningen som sier «Jeg har ikke tillit til at du vil oppføre det ordentlig hvis jeg ikke belønner deg». Det er altså en erklæring av mistillit til barnet mer enn veldokumentert evne og vilje til å tilpasse seg eller til å samarbeide, som jeg kaller det. Denne mangelen på tillit fra de voksnes side, setter ofte dype eksistensielle spor i barnets utvikling, spesielt når det gjelder selvbilde og selvfølelse. Metoden er altså farligere jo bedre og lengre den «virker».

Enhver kvinne eller mann som forsøker å regulere sin partner eller sine venners atferd ved hjelp av belønning vil veldig fort oppleve at de blir latterliggjort. hvis dette ikke fungerer i samspillet mellom voksne, så fungerer det heller ikke mellom voksne og barn.

Med denne viktige hjerneforskningen og samspillet mellom våre relasjoner og når vi vet at vi er skapt i Guds bilde, så er det kanskje på tide å definere vårt forhold til Gud, og hans forhold til oss. Vi har alltid tolket Gud utifra vår egen tid. Derfor har en Gud som opererer utifra straff og belønning vært helt naturlig for oss.

Så da kan vi spørre oss; hvorfor tror vi på Gud? Er det pga av en indre motivasjon der det er felleskapet med Ham og kjærligheten til ham som er i fokus. Eller er det frykten for å bli straffet hvis vi ikke tror?

Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!» Luk 11.13.

Gud opererer med en helt annen justis enn vi mennesker. Hans kjærlighet er ikke eksternt betinget men basert på ubetinget kjærlighet gjennom felleskap. Det er bare vi som kan begrense den kjærligheten.

Kilde: Jesper Juul, forskning.no, kommunikologi