Tomas Sjödin

Vi har vel alle noen personer man lytter til, ser opp til eller vender tilbake til i løpet av livet. Jeg har sikkert flere som dukker opp i forskjellige faser. Men en som jeg kan kalle min troshelt, og som jeg bruker som en forankring når jeg nysgjerrig vandrer inn i teologiske floker, er Tomas Sjödin.

Han er så vanlig og jordnær at selv jeg blir jordet.
Tomas Sjödin er, for de som ikke kjenner til ham. (Noe jeg ikke tror) en svensk pinse pastor, foredragsholder og forfatter. Hans evne til å fortelle leserne om helt vanlige selvsagte ting og samtidig få oss til å kjenne oss elsket av Gud er fantastisk. Han mistet to av sine tre sønner 14 og 15 år gamle pga en muskelsykdom. Livet med to barn i rullestol, som bare ble sykere og sykere og tilslutt døde, er en av historiene Sjödin har skrevet en god del om. Sorgen, smerten og livet etterpå. Hans åpenhet og ærlighet om livet har ført til at dører har åpnet seg over hele Sverige. Han skriver faste kronikker i Göteborgs-Posten og er blitt hele Sveriges sjelesørger. Tomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom, eller som en leser skrev: «En god spaltist beskriver noe man allerede visste, men ikke har tenkt på.»

Han har desverre fått kritikk av kristne som mener han burde utnytte situasjonen bedre når han får komme på riksdekkende fjernsyn og får spalteplass i en av Sveriges store aviser. Men som han selv sier, så er han helt bevisst på å ikke snakke om troen der den ikke står i fokus. Men han elsker å preke, og er tydelig når han er pastor. Denne bevisstheten har ført mange mennesker inn til Gud.

Tomas er raus og aldri fordømmende. Han står fast i sin tro, men belærer ingen. Vi får lov å være den vi er. Han formidler Jesus og ikke teologi. Han berører oss med sin trygghet og vanlighet, og gir oss håp i hverdagen.

Når jeg er på hytten har jeg en fast rutine som jeg ikke klarer meg uten. Og det er å lese Tomas Sjödins bok “Den enkleste gleden”

Det er noe forunderlig med gamle trær. Som om vi skulle ha et slags sjelig felleskap med trærne og det jordiske, stabile livet de representerer. Trærne innbyr til respekt, til lyrisk lengsel og eggende sammenligninger. De er speilbilder av menneskelivet: Stammen med årringene, det vidtfavnende grenverket, de lekne bladene og det solide rotsystemet. Det er ikke vanskelig å forstå at trærne gjennom mange tusen år er blitt tilskrevet så mange menneskelige egenskaper. Trær er mer enn noe annet av alt det skapte blitt påstått å dele den skjebnen med menneskene at de er besjelede. Og selvsagt er det slektskap mellom oss. Også våre røtter forgreiner seg i tusen år gammel jord. Og vi roper mot himmelen.
For meg betyr trærne først og fremst trøst. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men mer enn en gang har jeg ligget på sofaen, hørt trærne suse stille utenfor og følt at så lenge de står der, er det håp. Den lange livshistorien deres, den faste forankringen de har og viljen til å strekke seg mot himmelen stilner uroen.

Fra Den enkleste gleden. Side 78