Tro og liv

Troen, og da tenker jeg på den kristne tro. Er en merkelig sak. Vi bærer med oss noe som er uendelig viktig i livet vårt. Som preger oss og som visstnok har konsekvenser. Da jeg startet opp med bloggen min var det som et eksperiment og en personlig trosvandring for min egen del. Jeg hadde bestemt meg for å avlære alt jeg hadde innlært i over 40 år som kristen. Det var på tide å ta på alvor hva jeg sto for.
Hvor viktig var troen for meg? Hva var «sannhet» og hva var bare kunnskap formidlet av forkynnere og lærere? Fellesskapet jeg befant meg i hadde en fasit, og den ble naturligvis sannheten. Og sånn er vi vel alle. Vi tror det vi er blitt lært.

Men nå skulle jeg skrelle av alle lagene. Gå inn i dybden og se på den kristne troen helt på nytt.
Jeg tenkte Bibelen var det viktigste å begynne med. Skriften alene. Innpustet av Gud. Alt annet var uvesentlig. Men så ser vi hvor viktig det er å sette Bibelen i kontekst. Hvor er den skrevet, og hva er bakgrunnen for det som står skrevet. Kan det være viktig å forstå historien og?

Bibelen er skrevet over mange århundrer. Den beskriver menneskets opplevelse med Herren. Den observerer folks trosvandringer. Det er et testamente og en arv over hva som skjedde. Der og da. Alt dette er utrolig viktig og nyttig for oss i dag å vite og forstå. Slik alle historiebøker er. For å forstå fremtiden, må man og forstå fortiden. Men det er ikke dermed slik at vi står stille. Troen, livet og historien er som en elv som renner, eller et lite frø som som vokser seg til et stort tre som brer sine grener over jorden.

Historien videre (etter Bibelen) forteller mange vitnesbyrd om kristne i verden. Hvordan man organiserte seg, utviklet seg. Noen ble eneboere og flyttet ut i ørkenen for å søke Gud innover i bønn og kontemplasjon. Noen ble utadvendte og formidlet troen til verden, og frøet vokste.

Men kirken har også lært oss opp til å bli institusjonell. Maktmennesker har har tatt troen i sine hender og skapt en fryktkultur i samfunnet. Kirken i middelalderen lærte oss at det finnes noe som het innenfor og utenfor, og dette ble bare delvis fjernet med reformasjonen. Senere kom pietismen og hentet tilbake frykten. Og denne delen av troen er vel det som har preget vår del av kristendommen mest. Alle vet at frykt og redsel har blitt brukt i alle tider, for å holde folk i sjakk. Ellers blir det kaos…

Parallelt har det gode fungert. Det har vært basert på kjærlighet, godvilje og velmenthet. Jeg tror ikke vanlige mennesker har ment annet enn godt når de forkynte Guds ord. Men frykten og redselen har alltid lagt der som en klam hånd. Den største frykten har vært helvete. Og mange mener også i dag at det blir helt umulig å tro på en himmel hvis det ikke er et helvete å unnfly.

Hvis vi alle skreller vekk det innlærte og tenker: «hvorfor skapte Gud menneskene?»
Da ville de fleste sagt; hadde ikke Gud skapt mennesket, da hadde det ikke eksistert noen bevissthet om Gud. Gud har skapt en lengsel i alle. En en gjensidig lengsel etter hverandre. Jeg tror det er innpodet i oss. Og denne er fra skaperens side gitt til oss som Agape. Ubetinget kjærlighet. Gud er altså det motsatte av frykt, makt og redsel. Når vi oppdager Gud, forstår hvem Gud er. Tror på Han, da ser vi at vi lever i motsetningen til frykt.

Jeg har i mange år levd med en hode tro, og en hjerte tro. Med hjertet har håpet alltid eksistert og der har kjærligheten bodd. Mens med hodet har tradisjonen, og det innlærte stoppet meg. Der har den gamle Adam bodd. Han som hele tiden har vært litt jødisk og lovisk. Det har alltid vært et “men” der. Jeg har ikke våget å la hjerte tro 100% fordi jeg har vært religiøs. Men det er stor forskjell på religion og tro. Religion handler om tre ting: separasjon, magi og ofring. Jeg tror på en relasjon. relasjon spør ikke om disse tre tingene.

Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Alle mennesker er Guds barn. Alle mennesker er elsket av Gud. Det er kun vi som ikke elsker tilbake. Det er en ansvarsfraskrivelse og gi skylden på Gud.
Jeg tror Gud bare ønsker oss det beste. Han vil bare ha felleskap med oss. Jeg tror frykten og redselen for hva Gud kan finne på hvis ikke vi ikke gjør ditt og datt er noe det onde bruker for å begrense vårt forhold til vår Far. Mitt hjerte forhold til Gud er ikke basert på redsel. Jeg tror de gode relasjonene på jorden er et bilde på Guds forhold til oss. Slik jeg elsker min familie kun p.g.a kjærlighet og ikke pga av en fremtidig straff. I 1. Johannes 4 står det: “I kjærligheten finnes det ikke frykt” og “den fullkomne kjærlighet driver frykten ut”. Gud er den fullkomne kjærlighet.

Jeg håper og tror at alle en dag skal få se Guds ansikt. Og da mener jeg alle folkeslag uavhengig av tro og religion. De som allerede ser lyset her på jorden vil være med å prege verdens fremtid, med å formidle Guds fred og Agape til de rundt oss. Hva som skjer med de som nekter å godta Guds lysende ansikt vet vi ikke. Men det står at ilden skal fortære og rense oss. Ilden er som kjent et bilde på Den hellige ånd. Guds vrede handler ikke om hevn men rehabilitering. Straff gjort i kjærlighet kan bare ha et positivt utfall. Det vet alle foreldre som elsker sine barn. Derfor er håpet mitt at alle som ikke ser Gud i dette livet, skal bli rene og hellige i det neste. Det å se Guds ansikt, se Herren Jesus, det gjør noe med oss. Akkurat som disiplene på stranden, de nølte ikke da Jesus møtte blikket deres og sa: “følg meg.”

Jeg håper du ser Gud gjennom dine øyne, og ikke igjennom andres øyne. Legg av deg det religiøse og møt blikket til din skaper. Han står med åpne armer og tar i mot deg. Han ønsker bare felleskap med sitt barn. Da blir troen til liv.