Tungt å vandre nå

Nå har pilegrimsvandreren mistet stien og gått inn i den kjente steinuren igjen. Jeg har vært her mange ganger før. For mange år siden gikk jeg meg vill her, og fant ikke veien ut igjen. Dette resulterte i langtidssykemelding og angst. Våre liv er som en pilgrimsreise, der vi noen ganger får vandre på gode brukte stier i solskinn, da går det meste av seg selv. Noen ganger kommer vi inn i skogens mørke, og mange føler angst og redsel, helt til de oppdager hvor fin og stille skogen kan være. Ikke alltid livet trenger å bli vondt når det er skumle ting foran oss. Men andre ganger når vi vandrer, og det kanskje er skumring og mørke slik at vi mister gangsyn, hender det at vi plutselig står der med begge beina i myren. Vi kommer oss ikke opp. Da er det godt når det kommer en medvandrer forbi, som kan hjelpe oss opp av sumpen.

Denne gangen er det steinuren jeg har rotet meg inn i. Jeg har vært her før, og har god erfaring og vet at selv om de stor kampesteinene er tunge å forsere, og stien er borte, og det for øyeblikket ikke er lett å konsentrere seg om annet enn denne mørke dalen, så er det en utgang. Om ikke lenge vil jeg se solen skinne i utgangen, og nye lettere stier vil ligge fremfor meg.

Dette er livet. Vi må ikke være redd for å innrømme at vi går på nederlag. Vi trenger ikke late som om vi er sterke hele tiden. Vi kan ikke være kjente i alle de forskjellige terrengene vi møter på under vår vandring. Vi er alle hjelpeløse innimellom. Vi trenger hverandre. Vi trenger medvandrere, og vi trenger Gud. Er vi ikke i stand til å be om hjelp, så kan vi prøve å ikke være for stolt til å ta i mot hjelp.

Vår Far i himmelen er der for oss uansett, om vi roper eller er taus. Og han er solen som skinner konstant, om vi ser den, eller den er bak fjellet eller skyen. Det er bare vi som ikke alltid ser lyset.