Visdommen er å lete der du ikke vil.

Den økumeniske kirke, eller felleskapet på Kristi legeme har lært meg å elske alle, også de jeg ikke forstår. Alle kirkesamfunn har feil og mangler men de har også visdom og klokskap hvis de har Jesu kjærlighet.
Gjennom pinsevennene og de mer karismatiske kirker har jeg lært hvor viktig nådegavene og Den hellig ånd er. I den norske kirke har dette vært lite forkynt, men den har lært meg nøysomhet og hjulpet meg å ha beina godt plantet på jorden. Her har også tradisjonen og den ukentlige rytmen gitt meg solid føde.
Den katolske og ortodokse kirke har lært meg kontemplasjonens hemlighet. Å finne nærhet og og næring til troen gjennom stillhet og bønn.
Vi må ikke dømme kirkesamfunnene på det som er mangelvaren, men se på styrken til hver enkelt. Noen kirker er veldig lovisk, og man kan få følelsen av at alt er forbudt, mens andre er så nådebasert at alt igjen er lov. Noen legger til elementer som ikke er forankret i guds vilje, mens andre tar bort vesentlige elementer. Men alle har sine styrker. Tørr vi lære av hverandre, eller er det lettest å fordømme?
Det blir som i politikken. Noen blir så fanatisk at uansett hva partiet de stemmer på uttaler så er man enig. Selv om det ikke henger på greip. Loialitet kan være farlig. Vi må våge å stå for meningene våre selv om de går på tvers av partiprogram eller kirkesamfunn. Det er så mye å lære av alle. Og alle lemmene utfører det de andre ikke har, eller er god på.
Peter Halldorf og Henri Nouwen er to personer jeg har stor sans for. Halldorf med sin pinsepastor bakgrunn som jobber tett opp mot de katolske tradisjoner. Han har også lært meg mye om økumenisk arbeid og den rikdommen vi finner i ørkenfedrenes visdom. Nouwen som var katolsk prest gikk nesten andre veien. Han er kanskje den som har lært meg mest om nådegaver, karismatikk og Den hellige ånds virke.
De beste svarene finner vi ofte hos dem vi tror har svakest grunnlag for temaet. Mennesker som ikke bråker og briljerer med gode svar er verdt å lytte til.