Words don’t come easy

“Words don’t come easy to me”. Dette var Elli Robert Fitoussis store hit fra 1982. Ord jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg synes heller ikke ord kommer lett, særlig ikke når jeg kommuniserer direkte med folk. Jeg som mange andre kommer gjerne på i etterkant alt man skulle sagt. Der og da er jeg en mann av få ord.

Hvordan er det med menn og kvinner av få ord og bønn? Jeg må ta det i meg mange ganger når vi ber høyt sammen. Noen er så flink å formulere seg. Og så sitter jeg der og tenker; hvorfor kom ikke jeg på det. Det liksom flyter av fine setninger og gjennomtenkte tanker. Så kommer jeg med min lille setning. Kanskje bare «takk Herre»

Ord er lyden av tankene våre, eller hjertet vårt. Jesus bryr seg heldigvis ikke så mye om lydene. Han ser til hjertet og vet hva som bor i oss mennesker. Derfor har jeg blitt mer og mer glad i noe som er fy-fy i noen frikirkelige kretser. Jeg korser meg. Spesielt om morgenen, da er ord og tanker ofte helt fjern i denne skrotten. I hodet står kun kaffe i tanken. Og da er det blitt fint for meg å tale med hjerte. Tegne korsets tegn. Både som en påminnelse at jeg tilhører Jesus Kristus, men og som en handling om hans beskyttelse over livet mitt.

Mange har vært redde for høykirkelige eller katoliserende tendenser og ristet på hodet av den slags ytre, magiske effekter. Det har nok tradisjonelt vært mest utbredt i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke. Og dermed blitt en handling som forbindes med noe vi ikke må gjøre.

Men Martin Luther oppfordrer også protestanter om å korse seg:
“Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.”

Å bli kritisert for å gjøre en ytre handling til hjelp for oss med lite ordforråd, eller mennesker helt uten ord kan faktisk føles sårende.

Til dere ordfattige brødre og søstre. Kors dere med stor frimodighet.