Ytterlighetenes vei

I går var det minnedagen til Gregor av Nazianz 330-390. (Skytshelgen for diktere) En mann som jeg kan føle meg i «slekt» med.

Han brøt opp fra studiene i Cecerea og siden Alexandria, det filosofiske sentrum, og ble i Egypt påvirket av biskop Athanasios og den store ørkenvekkelsen som pågikk der.

I hans forfatterskap kan vi lese at han stadig var på søken etter veien mellom ytterlighetene. Hvordan søke helhjertet Gud i stillhet, samtidig når en skal skjøtte sitt arbeid og ha omsorg for sin familie. Gregor hungret etter Gud og lengtet etter stillheten. Men omgivelsene krevde mer av han.  I slutten av år 361 ble han motvillig viet til prest. Han ble etter noen år biskop i Konstantinopel. Han var kjent for å tale klart og tydelig Guds ord, og samlet mange som var kommet på avveie pga forvirrende strømninger i samfunnet på den tiden. Gregor ble pga sin samlende natur valgt til ordstyrer for kirkemøtet, men trakk seg da alle de motstridende kirkepolitiske diskusjonene tok overhånd. Han reiste tilbake til familiegården i Nazianz og brukte de seks siste årene av livet sitt til bønn og lesning. Han skrev poesi og brev og tok i mot mennesker som oppsøkte veiledning. Hans liv var preget av konflikten mellom sjelens lengsel etter Gud og kirkens kall til tjeneste.

Så mye av hans liv ligner på mitt. Jeg har også stått i tjeneste og samtidig følt lengsel mot det kontemplative liv. Spesielt vanskelig blir det også for meg når søsken i troen bruker tid og krefter på å diskutere kirkepolitikk. Jeg opplever dessverre litt for mye høylytt uenighet blant oss troende. Vi har en felles far, og en felles tro som burde være nok til å samle oss kristne.